AVDELING FOR SAMFUNNSVITENSKAP
BACHELOR I SAMTIDSHISTORIE
INNLEVERINGSDATO : 16.05.2007
TITTEL :Tysklands forhold til Norge under første verdenskrig
KANDIDATNUMMER : 16
Denne oppgaven er gjennomført som 3. års eksamen ved Bachelor i samtidshistorie ved Høgskolen i Lillehammer.
Dette innebærer ikke at høgskolen går god for de metoder som er anvendt, de resultater som er framkommet, eller de konklusjoner som er trukket.Innholdsfortegnelse
Kildemateriale og tanken bak oppgaven s.3
1. Den store krigen starter s.
2. Norge i den økonomiske krigføringen s.
3. Krigen fra dansk ståsted s.
4. Ubåtene s.
5. Krigsplanlegging og rykter s.
6. Konklusjon om Tysklands forhold til Norge s.Kildemateriale og problemstilling
Det som gjorde at jeg valgte nettopp dette tema, var at jeg en stund føre hadde ved en tilfeldighet ramlet over en artikkel av Karl Erik Haug i Historisk tidsskrift. Artikkelen hans var bygget på hans hovedoppgave som han leverte inn høsten 1994 og hette «Falls Norwegen auf der seite unserer Feinde tritt». Artikkelen ga meg et nytt syn på hvordan norsk nøytralitet var under første verdenskrig og hvordan Norge taklet den. Dette førte til at jeg ville prøve å finne ut «Hvordan var det tyske forholdet til Norge under første verdenskrig?».
Med denne problemstilling oppdaget jeg etterhvert de mangler som er på litteratur siden på dette temaet. At det fra tysk side ikke er skrevet så mye er kanskje ikke så rart, ettersom Norge er en liten stat som ikke har gjort så mye av seg på verdensarenaen. Fra norsk hold er heller ikke materialet faretruende mye. Norsk historie skrivning om Norge og verdenskrigen stammer mye fra Wilhelm Keilhau og hans bok «Norge og verdenskrigen» fra 1927. Bare årstallet på utgivelsen antyder at alt som blir forfektet der må sees litt nærmere på. I sitt kildemateriale tar boken også bare for seg norske kilder. Boken har for egen del blitt mest brukt til å hente ut rene fakta om Norge, ettersom den er laget uten hensyn til tyske kilder og kan derfor umulig kan gi et mest mulig nøytralt syn på forholdene. Olav Riste sin bok «The Neutral Ally» fra 1965 bygger også på Wilhelm Keilhau, men han tar også for seg tyske kilder i sitt arbeid. Denne boken er også en aldrende bok, og har en del rester fra Wilhelm Keilhau henger igjen som kan skyldes at de tyske arkivene ikke ble brukt bra nok. Roald Berg sin bok «Norge på egenhånd» var en god bok, men ettersom boken handlet om alt fra 1905-1920, så manglet den en del dybde på verdenskrigegn. Oppgaven har derfor i all grad blitt til med Karl Erik Haug sin oppgave som hovedkilde.
I oppgaven vil jeg ta for meg handelen, de tyske ubåttoktene, de tysk krigsplaner og som en sammenligning hvordan det gikk med vårt nøytrale naboland.
Den store krig starter
Året 1914 den første August erklærer Tyskland Russland krig, og dermed starten på første verdenskrig. For Gunnar Knudsen som var statsminister kom alt overraskende da han fikk vite om Østerrikes ultimatum ovenfor Serbia 23 Juli. Beskjeden om ultimatumet fikk han først 27. Juli, ettersom han var ute på seiltur med seilbåten sin. Gunnar Knudsen hadde så sent som under en trontaledebatt i februar 1914 uttalt at «Hvad er der paaferde? Det skulde være interessant at vite. For tiden er da forholdet det, at den politiske himmel, verdenspolitisk set, er skyfri i en grad, som ikke har været på tilfældet paa mange aar»
[1]. Selv om han ikke var alene i verden i å påstå dette, så taler det for hvor mye fokus det var på å holde Norge forberedt på en eventuell krig. Som Venstremann, var han en idealist som ikke likte tanken på å oppruste de militære styrker. Han gikk med på bestillingen av to panserskip fra Storbritannia i 1912, men ettersom de enda ikke var levert i 1914, så endte de opp i den Britiske marine isteden.
[2] Det var en alminnelig tanke det at menneskets fremskritt skulle umuliggjøre tanken om en storkrig mellom stormaktene. Engstelsene var heller større ovenfor kvenene som ikke ville bli norske og muligheten for at Russland ville ta Finnmark for å få isfrie havner ut til havet.
[3] Denne frykten var i sterk grad overdreven, og forsvaret ble fra og med 1910 rettet mot et nøytralitetsvern. Med unntak av disse nevnte farene, så var den alminnelige tanken den at man måtte ha kontroll over havene for å i det hele tatt ha muligheten til å invadere Norge, og hvis man hadde kontroll over havet, hvilken mening skulle da en invasjon av Norge da ha. Norge prøvde også å få de fire stormaktene(England, Frankrike, Russland og Tyskland) til å garantere at Norge skulle forbli nøytralt i fremtidige konflikter, men fikk bare lovnader om dette igjennom «Integritetspakten» av 1907. Uansett var Storbritannia den klart største sjømakten i verden, og Norge hadde vært strategisk i det å sørge for at Kongen som ble innsatt hadde en Engelsk kone. På den måten mente de å ha sørget for at Storbritannia ikke ville la det gå upåaktet hen at Norge kom i konflikt med andre land. Storbritannia anså også at hvis noen av de andre stormaktene skulle ta kontroll over Norge, så ville det forrykke den eksisterende maktbalansen der Storbritannia var den som var klart på toppen.
Norge hadde stor tiltro til nøytralitet, ettersom det i tiden frem mot 1914 hadde blitt gjort mange fremstøt i arbeide med å rettsliggjøre forholdene mellom stridende stater, og mellom stridende og nøytrale stater. Viktige traktater som kan nevnes her er Parisdeklarasjonen av 1856, som for første gang vedtok prinsippet om «frit skib, frit gods». Den sa at nøytralitet går foran nasjonalitet, dvs. hvis godset i et skip tilhører en nøytral stat og skipet er fra en fiendtlig stat, så er hele skipet å regne som nøytralt. Er skipet fra en nøytral stat og lasten tilhørende en fiendtlig stat, så er lasten å regne som nøytralt. Unntaket her er transport av kontrabande.
[4] Haagkonvensjonen av 1907 tok for seg hvilke rettigheter og plikter en nøytral stat hadde ved krig til havs og til land. Den tok også for seg likhetsprinsippet, dvs. at en nøytral nasjon ikke hadde lov til å gi fordeler til en krigførende part uten at man samtidig ga de samme godene til den andre parten i konflikten. Det samme gjaldt også for boikott. Brudd på disse punktene var ensbetydende med å bryte nøytraliteten. Haagkonvensjonen sa også at privatpersoner kunne drive handel som de selv ville, og var ikke bundet av likhetsprinsippet. Når det gjaldt havet, sa den at krigsmakter ikke skulle krenke territoriet til nøytrale stater, men samtidig var ikke de nøytrale statene tvungne til å håndheve dette, noe som fort kunne ble et lite problem. For hvor mye kan en liten nasjon svare hardt mot hardt når den som forbryter seg har en enorm sjøflåte? Spørsmålet som kom til slutt var om hvor grensen gikk mellom «akseptable krenkelser» og det å «stille territoriet til disposisjon for en krigførende part». «Ræstad skriver «nøitralitet ulik de fleste andre retsprinsipper har skiftende gyldighet. Det er et papir som stiger og synker i kurs efter tidens tand»».
[5] Den siste av de store deklarasjonene som er verdt å merke seg er Londondeklarasjonen av 1909. Den tok for seg reglene om kontrabande. Den delte inn handelsvarene i tre grupper: Absolutt kontrabande, betinget kontrabande og frie varer.
I motsetning til landkrig, der plyndring og inndragelse av eiendom var forbudt, og man skulle ta hensyn til eiendom ved bombing, så kunne private skip og last bli tatt beslag i. Deklarasjonen sa at hvis et skip ble oppbragt med forbudte varer(kontrabande), så skulle skipet vanligvis bli tatt med til en hjemmelig havn. Der kunne skipet bli stilt for en prisdomstol,for å finne ut om de faktiske forholdene rundt oppbringelsen av skipet og om det transporterte kontrabande varer. Prisskip kunne i unntakstilfeller senkes på stedet hvis det å bringe inn skipet ville føre til stor fare for mannskapet, men man skulle sørge for mannskapet til prisskipet før man senket det. Det ble ikke gjort noe forskjell mellom overflateskip og undervannsbåter.
[6] Londondeklarasjonen ble aldri ratifisert av signaturstatene, men begge sider sa at de skulle forholde seg til deklarasjonen under krigen. Storbritannia brukte den for å legitimere sin blokade mot sentralmaktene, mens tyskland legitimerte sine torpederinger av skip med sine ubåter med samme deklarasjon. Norges løsning på problemene rundt det å forholde seg nøytralt, skulle etter planen være ved å ikke ha noe politikk i det hele tatt ovenfor de krigførende stater. På den måten ville man ikke risikere å bli beskyldt for å stå i lag med den ene parten fremfor den andre, ettersom det da var de private som skulle stå for alt, men hvordan denne politikken slo ut i praksis vil jeg ta opp nærmere senere.
Det store spørsmålet er da hvordan greide Norge dette? Hva var Tysklands syn på Norge under første verdenskrig?
Norge i den økonomiske krigføringen
Ingenting sett, ingenting hørt og ingenting sagt. Dette er på mange måter en kort beskrivelse av den norske handelspolitikken som Norge etterstrebet etter utbruddet av første verdenskrig. Haagkonvensjonen sier det at en nøytral stat ikke har lov til å gi en part fordeler foran den andre. Tanken var den at hvis staten ikke gjorde noe, men la alt over på de kommersielle kreftene, så kunne man heller ikke hevde at en av de krigførende partene ble behandlet bedre enn den andre, og dermed kunne man heller ikke bli beskyldt for å bryte mot nøytraliteten. Det ble allerede andre august satt videreeksporteringsforbud på varer som koks, korn, kull, mel, poteter og mineralske oljer.
[7] Varer som var viktige for at landet skulle gå rundt, spesielt ettersom Norge var selvforsynt med mat. Etterhvert som det ble klart at dette ikke ble en kortvarig krig, kom også maksimalpriser og forbud som forbød salg av skip til utlandet og å legge skip i opplag.
[8] Når det gjaldt transitthandel, gjorde den norske stat det den kunne for å unngå å hindre transitthandel og kontrabandehandel, men den hjalp aldri aktivt eller eller støttet nordmenn som gjorde det. Ei heller forsøkte de å legalisere det.
[9]Før krigen startet, var den norske handelen med Storbritannia betydelig. I 1913 besøkte norske handelsskip britiske havner over 7000 ganger. Til sammenligning var de bare 4000 ganger i norske havner, 2300 i USA sine havner, franske havner 1900 ganger og tyske havner 1700 ganger. Av norsk eksport, gikk 24,31% til Storbritannia der hoveddelen bestod av trevirke og andre foredlede treprodukter, mens Tyskland som fikk 20,84% av den norske eksporten, importerte hovedsaklig fiskeprodukter og malm produkter. På importsiden, var 29,8% fra Tyskland hovedsaklig bestående av maskiner, verktøy og tekstilvarer. Importen fra Storbritannia sto for 24,7% men hadde kull og dampmaskiner som viktigste eksportartikler til Norge. Hvis vi ser på hvor mye Norge importerte og eksporterte fra Tyskland og Storbritannia, så er det ganske jevnt, men hvis vi ser på nærmere på hva Norge importerte, så er vi at vi fikk kullet fra Storbritannia. Det meste kan man skaffe igjennom andre kanaler eller man kan greie seg uten, men kull var et råmateriale som var viktig for å holde fabrikker tog og skip igang og var noe som vi ikke kunne få fra andre steder. Dette gjorde at Storbritannia hadde et økonomisk kort på hånden som Tyskland ikke kunne svare på.
Blokaden
Forut for krigen, hadde Tyskland rustet opp sin marine. Poenget med denne marinen var at den skulle være så slagkraftig at uansett hvilken motstander denne skulle møte på, så skulle konsekvensen i det minste bli den at motstanderens(Storbritannia) marine ved et eventuelt sammentreff skulle vende tilbake sterkt redusert i størrelse. Admiral Tirptz kalte ideen for «Entscheidungsschlacht». Tyskland kom aldri til dette punktet, og ved krigsstart var den tyske Hochsee flotte 40% mindre enn den britiske marine.
[10] Britene på sin side så den tyske atskillelsen på marinesiden, og iverksatte tiltak mot tysk handel over havene ved gjennomføre en fjernblokade mot Tyskland. En blokade som stred mot den ikke ratifiserte Londondeklarasjonen og den foregående ratifiserte Parisdeklarasjonen av 1856. Disse sa at en blokade skulle begrense seg til de havneområder og kyster som tilhørte fienden, og at den skulle opprettholdes av en styrke som rent fysisk sperret tilgangen for andre skip. Til slutt skulle den også formelt erklæres.
[11] Dette overholdt ikke britene, men strammet forsiktig inn snøret om halsen på den frie handelen med Tyskland utifra en plan som ble laget allerede i 1905. Det hele startet med at britene sendte sin overlegne marine ut i Atlanterhavet og startet kontroll av lasten til skipene som seilte over. Skip med last som ble betegnet som begrenset kontrabande ble sendt til engelsk havn for nærmere undersøkelse av last og om mottager er av den lovlige sorten. De to store marineflåtene turte ikke å gå til direkte angrep på hverandre før i 1916, men tyske skip startet allerede høsten 1914 med å minelegge strategiske områder rundt Storbritannia. Etterhvert som mineleggingen til de tyske styrkene ble et problem, hevdet britene at tyske fartøy hadde plassert ut minene under dekke av å være nøytrale fiskebåter.
[12] Som svar på denne mineleggingen, erklærte Storbritannia den 2. november at det å passere linjen som går mellom Hebriderne og Island gjøres på eget risiko, og at skip som skulle videre østover ble sterkt anbefalt å gå innom en engelsk havn for å få informasjon om en trygg kurs til Lindesnes. På denne måten fikk de ikke bare kontroll over de nøytrale skipene sine rutevalg, men også en gratis mulighet for å sjekke skipene for kontrabandelast. Hva britene hadde rent teknisk gjort var det også litt uklarheter om, ettersom strekningen det her var snakk om var for dyp til at man kunne bruke miner som var forankret til havbunnen, samtidig som bruk av drivminer ville føre til en fare for den britiske import og eksport handel. Utenriksminister Ihlen dro derfor med en gang til den britiske ambassadøren for å få dette avklart. Det han hadde å si om det, var at man kunne gå utifra at området ble minelagt og at britiske kryssere ville holde oppsyn over området.
[13] Det tyske svaret på denne innskrenkingen av skipsfarten kom 4. Februar 1915. Der erklærte Tyskland at områdene rundt Tyskland, Irland og den Engelske kanal var å betrakte som krigsområde. Det ble også advart om at nøytrale skip ikke kunne føle seg trygge i området, ettersom de påsto at britiske skip seilte under falskt flagg og de dermed ikke kunne skille nøytrale fra entente skip. Alle skip i området var potensielle mål for de tyske ubåtene. Dette for å skremme de nøytrale skipene bort fra å løpe i havn til de britiske øyene.
Som svar på dette trekket, ble det forbudt for alle skip å ha kontakt med Tyskland. Skip som skulle dra videre til Tyskland ble stoppet og skip som kom fra Tyskland ville bli avkrevd sin last uansett innhold. Skip som skulle videre til nøytralt land, men som ble mistenkt for å ha varer med endelig destinasjon i Tyskland ble også forlangt avlevert disse. Det ble også satt i gang sensur på all post som kom innom britiske kontrollpunkt, også post som var adressert til nøytrale land. All den nye kontrollvirksomheten førte til store forsinkelser for de norske skipene ettersom de måtte losse av og på så mye last i Storbritannia før de fikk lov til å dra videre igjen. Det nye systemet førte med seg to nye problemer. Det ene var at skipstrafikken til de nøytrale landene ble sterkt forsinket pga den rigide kontrollen. Det andre var at resultatene av de britiske kontrollene ikke svarte til de enorme ressursene som de la ned i arbeidet.
[14] For å få bort dette problemet, ble det sendt en halvstatlig komité til Storbritannia i august 1915. De fikk med seg en avtale hjem som ga Storbritannia innsyn i importbehovet til Norge, samt å få kontroll over handelsflåten. Avtalen måtte få godkjenning fra utenriksministeren. Utenriksminister Ihlen så seg villige til å gjøre dette men resten av regjeringen var skeptisk. Desember samme år kom beskjeden fra den britiske ambassadør at det ikke lenger var aktuelt, ettersom en lignende avtale hadde blitt sterkt kritisert i underhuset fordi den var for lempfeldig.
[15] Blokaden hadde fremdeles den baksiden at den ikke traff de produktene som de skandinaviske land produserte selv. Måten å stoppe denne eksporten ble ved å enten kjøpe opp hele lagerbeholdningen selv, eller å sørge for at tilgangen til råvarer ble så lite at det ikke var noe overskudd å eksportere etter at hjemmemarkedet var dekket.
I løpet av 1915 ble det også mer vanlig med at handlende undertegnet avtaler med de forskjellige partene på at de ikke skulle drive med handel med fienden. På denne måten ble handelsstanden delt inn i to grupper. De som handlet med ententen og de som handlet med sentralmaktene.
Dette medførte at Tyskland fikk store problemer eller ikke i det hele tatt fikk importert viktige råvarer som den trengte til industrien.
31. mai - 1. juni møttes den tyske Hochsee Flotte og den britiske marinen til en fullskala duell i et tysk forsøk på å bryte blokaden til Storbritannia. Slaget blir aldri det store Entscheidungsschlacht som Tirpitz hadde trodd. Den tyske flåte trekker seg tilbake mens den britiske ikke våger å følge etter av frykt for å havne i et bakholdsangrep. Spørsmålet som ble stilt var «hvorfor skulle den britiske marine risikere skip for å få noe den allerede har? Kontrollen over den tyske flåte.» Etter slaget brukte begge sidene striden i sin egen propaganda der de hevdet at de var den som kom seirende ut. Tapstallene lød på 155000brt av 1250000brt og 6096 av 60000 mann tap på britisk siden, og 61000brt av 660000brt og 2551mann av 45000. De tyske krigsskipene var teknisk mer avanserte enn de britiske, men størrelsesforholdet gjorde at Tyskland ikke hadde råd til å tape så store deler av flåten. Den tyske Hochsee Flotte dro aldri ut for å utfordre britene igjen.
[16]Perioden 1916 – 1917 er den perioden Norge begynner med sin utstrakte form nøytralt alliert med Storbritannia.
Sommeren 1917 blir Norge presset av ententen til å legge ut et minebelte for å stoppe passasjen for tyske ubåter. Norge stritter imot, men ser utover mot høsten presset blir for stort.
Fiskeavtalen
Den norske fiskeflåten bestod av 100000 mann og 20000 skip langs med kysten
[17] av en befolkning på 2,5 millioner. Fisk og fiskeprodukter var blant de viktigste eksportproduktene. Gjennomsnittstallet fra de fire siste årene før krigen viser at fersk fisk sto alene for 5% av den totale eksportverdien. Tørket, saltet, fisk på boks og annen prosessert fisk sto for 23% av den norske eksporten. Av all fisk som ble fisket i landet gikk 25% til Amerika, 25% til Sør-Europa, 19% til Frankrike, Storbritannia og Belgia, 16% til Tyskland, Østerrike og Nederland, 8% til Russland og de andre skandinaviske landene. Bare mellom 6-7% av fisken ble solgt innenlandsmarkedet. For å holde denne virksomheten i gang, måtte Norge importere varer som kull, petroleum, salt, metallplater, olivenolje, hamp og bomull. Et normalt anslag vil si at 85% av denne importen kom fra Storbritannia og britisk kontrollert område.
[18]Med krigen steg også fraktratene på skip samtidig som frakten ble ustabil. Dette gjorde at markedene fjernere strøk som Sør-Europa falt av.
[19] Dette skulle vise seg å ikke bli noe særlig problem med det første, for med krigen hadde også Tyskland fått øynene opp for den norske fisken. De hadde fått problemer med fett og matmangel allerede våren 1915. For å løse dette problemet kjøpte de store partier av fisk i Norge. Oppkjøpene presset prisen på norsk fisk voldsomt opp. Fetsild som hadde en førkrigspris på 10-12kr pr. tønne i før krigen, kostet i september 1915 40kr i Bergen og 55kr i Oslo. Dampmedesintran som kostet mellom 0,8 og 0,9kr/kg før krigen kostet høsten 1915 3kr/kg.
[20] Denne prisstigningen var ikke helt uproblematisk, ettersom den førte til at vanlige nordmenn ikke lenger hadde råd til å kjøpe fisk. Problemet ble enda større etterhvert som tyskerne begynte å kjøpe fisken rett fra fiskefartøyene ute på havene slik at fisken ikke lenger kom inn til havnene engang.
[21] Dette gjorde tyskerne upopulære blant fiskeeksportører som ble trengt ut av markedet sitt og av arbeidere og bønder som ikke lenger hadde råd til å kjøpe fisk.
Den britiske blokadeledelsen likte lite det de så skjedde på de norske fiskemarkeder. Fisk fanget ved hjelp av britisk kull. I et selskap i Bergen ga kjøpmannen Albert Martens den britiske konsulen ideen om at britene kunne gjøre blokadeoppkjøp av den norske fisken(dvs. å kjøpe opp alt slik at det ikke er noe igjen til fienden). Ideen ble på nytt frembrakt høsten 1915 av fiskedirektør Johan Hjort etter at det hadde kommet antydninger fra britisk hold at det kunne bli full stans i britiske leveranser av nødvendigheter til den norske fiskeflåten. Med forståelse fra utenriksminister Ihlen dro Hjort til London. Der fikk han gjennomslag for argumentasjonen for at den spredte befolkningen av fangstmenn var for vanskelig å kontrollere, og at et generelt forsyningsforbud ville slå altfor hardt ut. Et annet argument som gjorde det lettere for den britiske regjeringen å følge ideen til Hjort, var en advarsel fra den britiske hæren. De påpekte at hvis de la for store krav på Norge, så kunne det medføre at Norge så seg tvunget til å utførselen av visse norske forsyninger til Ententen som var essensiell til militær produksjon.
[22] Her snakkes det nok om den norske nitratforsendelsen til Frankrike der Norge dekket 30% av behovet for nitrat til ammunisjonsproduksjon.
[23] Britene bevilget 10 millioner pund til blokadeoppkjøpet av norsk fisk. Tanken var at fisken skulle kunne selges tilbake til den norske forbruker. I slutten av januar ble Albert Martens engasjert som stråmann i nær forståelse med fiskeridirektør hjort og uten den norske regjeringens offisielt var informert om det, men uoffisielt var de klar over hva som kom til å skje.
[24] Alt ble forsøkt holdt hemmelig for å unngå en enda større prisstigning på den norske fisken, men det ble fort klart at det fantes en aktør ute på markedet som hadde tilnærmet ubegrenset med midler. Britene skaffet seg på denne måten kontrollen 500000 tonn fiskevare
[25] dvs. 70-80% av det norske vårfiske, men til en pris av 11 millioner pund. Hadde denne kommet frem til Tyskland isteden, hadde dette tilsvart 7,5kg fisk i året pr. innbygger. Prisen ble klart mye dyrere enn forutsatt, slik at man kunne fortsette på samme måte.
[26] Forslaget som kom fra britene i april 1916 var at de skulle fortsette oppkjøpene, men med maksimalpriser og at fiskerne skulle bli offentlig informert om avtalen. Dette kunne ikke den norske regjeringen gå med på. Etter flere brutte forhandlinger skar Gunnar Knudsen selv igjennom, og foreslo en avtale etter mønster av den nederlandsk-britisk landbruksavtale. Den fordelte de krigførende inn i to grupper med hver sin prosentsats. Prosentsatsen ble utregnet utifra hvor store andeler forsyninger som kom fra de forskjellige maktene. Avtalen ble slik at det ble gjennomført et eksportforbud på fisk med unntak av 15% som fritt kunne eksporteres til sentralmaktene. Samtidig forpliktet britene seg til å kjøpe opp den resterende fisken som ikke ble kjøpt opp av hjemmemarkedet. Oppkjøpene av fisk og fiskeprodukter skulle skje med fastsatte maksimalpriser og skulle var igjennom hele krigen. Avtalen ble undertegnet 5. august 1916.
Kobberavtalen
Sommeren 1916 drev Norge også forhandlinger med den britiske regjeringen om kobber. Norge hadde kobbergruver der kobberkisen inneholdt svovel kobber og jern, men hadde ingen kobberekstrasjonsverk for å få kobber til kabler og andre gjenstander. For å få det måtte de importere fra de andre nasjonene, hovedsaklig fra britisk kontrollert område eller USA. Da krigen startet steg prisen på kobber men det var ikke problemer med å få den til Norge. I 1915 begynte det å bli problemer med å få importert kobber, og i 1916 stoppet importen helt opp. Forklaringen lå i det at Storbritannia hadde fått istand en bransjeavtale med de amerikanske eksportørene, noe som gjorde at Storbritannia kunne bestemme hvem som skulle få og hvem som var svartelistet. Grunnen til at Norge hadde havnet på svartelistene til Storbritannia, var den norske kobberkis eksporten til Tyskland.
[27] Eksport som var viktig for den tyske krigsproduksjonen. Allerede i mai 1915 hadde den italienske ambassadøren i Norge ment at hvis Norge stoppet sin eksport av svovelkis til Tyskland, så ville krigen være over i løpet av 3 måneder. I 1916 bemerket det tyske utenriksdepartementet at Norge var det eneste landet som forsynte landet med nikkel som var uunnværlig for ammunisjonsfabrikkene i Tyskland.
[28] Da hadde allerede den tyske importen av kobberkisel alene steget fra 114000 tonn kobberkisel til 210000 tonn kobberkisel. Mars 1916 hadde de norske kobberimportørene vært i Storbritannia for å få til en bransjeavtale, men fikk til svar at dette ikke var mulig uten deltagelse fra den norske stat. 7. april 1916 skrev den britiske ambassadøren kravet til den norske regjeringen som den hadde ventet. Der ble det krevd at Norge stoppet sin eksport av kobberholdig kisel sørover umiddelbart. Han påpekte at kobberet som Norge eksporterte til Tyskland kunne bli brukt til de samme tyske ubåtene som senket norske handelsskip.
[29] Seks dager senere svarte Ihlen på brevet i note der han med henvisninger til den frie handel at han måtte avslå de britiske kravene. Men selve kobberproblemet kom han seg ikke unna, så regjeringen startet allikevel med arbeidet med å komme britene i møte. Tyskland fikk høre sterke rykter om hva som foregikk i Norge, og sendte i mai 1916 Rittmeister Spiess til Norge for å forhandle med den norske utenriksministeren. Han hadde tillatelse til å tilby Norge 1500 tonn elektrolytic kobber hvis han måtte mot at Tyskland fritt kunne fortsette å importere den kiselholdige malmen. De tyske kalkulasjonene for hvor mye kobber Norge trengte var altfor lave, så da Spiess ble klar over denne detaljen, valgte han å ikke frembringe forslaget frem for delegasjonen som tok for seg kobberproblematikken.
[30] 30. mai sendte den norske regjeringen over et forslag til avtale til Storbritannia der de tilbød seg å sette eksportforbud på den kobberholdige kiselen. Forbudet skulle håndheves strengt, og disposisjoner skulle bare bli gitt der man fikk lik mengde raffinert kobber tilbake(-5% som var det man regnet som svinn ved prosessering av kobberet
[31]). Samtidig skulle Storbritannia forplikte seg til å eksportere 10000 tonn raffinert kobber til Norge. Avtaleforslaget ble i all sak som det norske forslaget. Oversettelsen av «kobberholdig svovelkis og kobberholdig kisavbrand» ble oversatt til «pyrites containing copper, purple ore containing copper», i tillegg ble mengden med kopper som skulle eksporteres til Norge satt ned fra 10000 tonn raffinert kobber til 8000 tonn. Da avtalen ble godkjent fra norsk hold, var britene svært tilfreds, ettersom de mente at de hadde fått igjennom mer enn de var klar over, ettersom de ikke før forhandlingene var klar over at kisen var like viktig for Tyskland som kobberet, og nå hadde de satt en stopper for begge til prisen av «en». Men Norge hadde ikke gitt så store innrømmelser som det først så ut til. Noen av de gruvene hadde et så lavt innhold av kobber at det ved normaltilstand ville bli kalt «ikke kobberholdige». Utenriksminister Ihlen hadde derfor lovet den tyske ambassadøren at man fortsatt kunne eksportere kisel fra de to tyskeide gruvene Stordø og Bossmo.
[32]Avtalen trådde i kraft fra og med 1. september 1916. Den 23. september reagerte den britiske ambassadøren Findsley til den handelspolitiske rådgiveren Arne Scheel om at den norske eksporten av kisel til Tyskland var ren svindel. Fire dager senere sier han det samme igjen foran utenriksminister Ihlen om eksporten var et brudd mot lovens bokstav og ånd. Findsley hadde også fått fullmakt fra den britiske regjeringen om at hvis ikke kontraktbruddene ble rettet opp snarest, så kom dette til å bli besvart raskt og drastisk omvurdering av den britiske kullpolitikk.
[33] Pressmidlet som ble brukt mot Norge ble til slutt at de holdt igjen en forsendelse på 3000 tonn raffinert kobber som Norge skulle få i forskudd i henhold til avtalen. Det kom til en avtale at Storbritannia skulle ha forkjøpsrett på all kisel i Norge. Samtidig ble det fremforhandlet med firmaet «Rio Tinto» som representerte de norske gruvene om pris. Den 23. september gikk Ihlen til den tyske handelsattaché og fortalte at Norge ikke kunne eksportere kisel til Tyskland før etter at Norge hadde mottatt de 3000 tonn kobber de hadde blitt lovet. Fire dager senere kom han igjen og fortalte at han hadde forhåpninger om at all produksjon fra Stordø kunne bli eksportert til Tyskland. Fra førsten av november startet eksporten opp igjen på nytt.
[34] Igjen protesterte ambassadør Findlay i det øyeblikket han fikk vite om misligholdelsen. På nytt sa han at avtalens ordlyd sa helt klart at ingen kiselholdige produkter fikk lov til å dra andre steder enn til Sverige, Danmark og Holland før de ble tilbudt Storbritannia. Ihlen som hadde lovet Tyskland eksport av kisel, kunne ikke gå tilbake på det helt uten videre, og det brygget opp til en konflikt med Tyskland i det øyeblikket konflikten med Storbritannia ble over. I desember 1916 forverret konflikten mellom Norge og Storbritannia i det det kom en ny regjering til makten i Storbritannia. Med den nye regjeringen kom det også en innskjerping på den britiske blokadepolitkken. 18. desember 1916 fikk det norske sendebudet i Storbritannia to memorandum fra den britiske blokadeministeren. Den første protesterte på de norske overtredelsene i forhold til kobberavtalen. Den andre på brudd på fiskeavtalen. Fire dager senere søkte provianteringsdirektør Harald Pedersen om nye lisenser på kulltilførselen. Ambassadør Findlay svarte den lille julaften at man ikke kom til å anbefale søknadene om kull før avtalene om fisk og kis hadde blitt avtalt på en skikkelig måte.
[35] Det var først etter at Norge ga de innrømmelsene på fisk og kis som Storbritannia ville ha at Norge igjen fikk nye lisenser på import av britisk kull til Norge den 12. februar. Men den mest sannsynlige grunnen til opphevelsen av blokaden var den tyske erklæringen om uinnskrenket ubåtkrig, som holdt på å stoppe all handel.
[36]Tonnasjeavtalen
31. Januar erklærte Tyskland den uinnskrenkede ubåtkrig rundt Storbritannia, Frankrike, Italia og den indre del av middelhavet. Denne erklæringen førte til at skip fra Danmark, Nederland og Sverige nesten sluttet å anløpe havner i Storbritannia. For de norske skipene skjedde det motsatte. Før 17. mars, var det bare to dampskip som hadde forlatt Bergen med kurs for England. De siste ti dagene av februar hadde tallet steget til 37. Innen syvende mars hadde 53 skip forlatt Norge i retning Storbritannia samtidig som 60 skip hadde reist fra Storbritannia til Norge.
[37] Denne økte transporten kom ikke uten en pris. I februar 1917 ble 29 norske dampskip senket av Tyskland. I mars steg tallet opp i 52 skip med en samlet vekt på 108065 tonn. Dette var 20% av alt som ble senket av tyskerne i mars måned.
[38] Britene var redd for at de norske rederne også skulle trekke seg ut fra handelen rundt Storbritannia etterhvert som tapene steg. Nøytrale skip kunne i følge folkeretten ikke bevæpnes, så hvis dette skulle skje, så måtte de først bytte flagg. Et britisk forslag på å kjøpe den norske handelsflåten ble avvist av av Norge, ettersom et salg av handelsflåten ville være en nasjonal ydmykelse som Norge ikke kunne ta inn over seg. Stortingets utenrikskomité var også imot forslaget ut ifra frykten om tyske represalier. 10. februar kom den britiske ambassadøren Findlay med et forslag som kom til å bygge videre på til en sluttført avtale som stortinget vedtok 5. juni 1917. Forslaget vi Findlay var at britene skulle rekvirere de skip som trengtes fra Norge og at norske myndigheter ikke skulle protestere mot dette. Dette var noe som Ihlen ikke kunne gå med på, men ideen ble videreutviklet. 16. april 1917 ble det lagt frem et nytt forslag til ny bransjeavtale med rederne. Avtalen omhandlet massiv hyring av norsk tonnasje til britisk tjeneste. De norske skipene skulle gå i trefikk på de mer trygge områdene, eller rekvireres slik at de ble satt under britisk flagg.
[39] Avtalen sa også at Norge skulle protestere mot de britiske rekvisisjonene i et forsøk på å bevare ansikt utad til Tyskland slik at de ikke skulle bli klar over avtalen. Gunnar Knudsen sa til det norske stortinget at de egentlig ikke hadde noe valg, og at England ville ha vår flåte. Spørsmålet var bare på hvilken måte. Slik ble det til slutt at da britisk overtakelse av norske skip i midten av juni ble møtt med protester fra den norske regjeringen. Tyske mistanker kunne ikke forhindres, for de så selv hva som foregikk ute på havene, men de fikk aldri tak i noen håndfaste indikasjoner på at det foregikk noe som var et brudd på Haagkonvensjonen.
[40] Avtalen ble Norges best bevarte hemmelighet igjennom krigen.
[41]Et nytt veivalg?
Olav Riste kaller hendelsene sommeren og høsten 1916 med fiske- og kobberavtalene «a definate turningpoint».
[42] Til støtte for sitt argument, tar han frem Wilhelm Keilhau som sa at hvis krigen hadde sluttet våren eller sommeren 1916, så hadde krigen ikke gjort noe skade på norsk økonomi og den norske regjeringen kunne ha blitt hyllet for sin måte å føre Norge igjennom krigen. Karl Erik Haug på sin side sår tvil om denne påstanden. Han mener derimot at det hele var «et ledd i utviklingen» der Norge drev handel med begge sider, men stadig hellet litt mot den britiske siden.
[43] Uansett hva man kaller det, så kan man med sikkerhet hevde at fra og med sommeren 1916 hadde det skjedd et klart preferansevalg fra den norske stat i og med at de hadde blitt en aktiv deltaker i en avtale som diskriminerte en part, noe som var noe helt nytt i konflikten. Det at Norge unnlot å snakke med Tyskland under forhandlingene med Storbritannia om fiskeavtalen og at det var Tyskland som tok initiativet til å snakke med Norge under kobberforhandlingene, tyder på at man ikke ønsket å presse Storbritannia under forhandlingene. Det at Norge heller aldri brukte nitrateksporten til Frankrike som et argument mot britisk press for å stoppe det norske salget av kobber og fisk til tyskland understreker nettopp dette. Dette betyr at Norge var mer eller mindre villige til hoppe når Storbritannia sa hopp, så lenge det ikke var så alvorlig at det kunne medføre at Norge ble dratt med i krigen.
Krigen fra dansk ståsted
Da krigen brøt i 1914 hadde de skandinaviske landene allerede i 1912 inngått en avtale om felles nøytralitetsregler.
[44] Det denne ikke hadde tatt med i beregningen var hvordan man skulle handle når de tre skandinaviske landene hadde så vidt forskjellige fokus i krigen. Der Norge tenkte vestover mot Storbritannia som den part man måtte unngå å havne på feil side i forhold til hvis nøytraliteten ikke skulle lenger være mulig, tenkte Sverige østover. Der lå Sveriges arvefiende nummer en, Russland. Sverige hadde ikke glemt at de hadde mistet hele Finland til Russland under den siste krigen i 1809. I tillegg var den svenske befolkningen mest sympatisk overfor Tyskland som var det landet som Sverige hadde mest kontakt. Med tanke på at «min fiendes fiende er min venn», så forsterket båndet seg mot Tyskland enda mer med håp om at Russland ville tape. Med så forskjellige interesser i krigen, var det ikke ut ifra et dask synspunkt helt urealistisk at de to skandinaviske landene i nord kunne ende opp med å gå med i krigen på hver sin side. Danmark på sin side hadde fokus rettet mot et tredje punkt. Tyskland i sør var på mange måter en nasjon som Danmark ikke hadde råd til å gå til krig mot, samtidig som de håpet på at Tyskland skulle tape krigen.
[45] Grunnen til dette håpet var det forsmedelige tapet mot det tyske riket som gjorde at de i 1864 mistet Slesvig til Tyskland. En hærlov fra 1867 sa at man skulle ha en liten men bedre utrustet mobil hær som kunne virke sammen med andre stormaktshærer. Hensikten med denne loven var at man håpet på å kunne gjøre felles front sammen med Frankrike ved en eventuell fransk-tysk krig. Dette håpet ble knust av en rask og knusende tysk seier over Frankrike i 1870.
[46] Ønsket om å få gjenforent Danmark, var noe den danske kongen Christian 10. selv også gjerne ville gjennomføre, han kalte seg stadig hertug av Slesvig.
[47]Forsvaret av Danmark
Danmark hadde i grunnen bare en nasjon å være redd for i forhold til en invasjon. Det var Tyskland. Man regnet med at hvis Danmark skulle havne i strid, så ville ikke dette være for bare å forsvare sin nøytralitet, men å forsvare hele eksistensgrunnlaget til Danmark. I perioden 1885-1894 ble det anlagt et sterkt omdiskutert festningsverk rundt København. Tanken var at man skulle holde ut på Sjælland til andre stormakter kom Danmark til unnsetning ut ifra egeninteressen av å forhindre at Tyskland ble for stort.
[48] Det forsvarkritiske partiet venstre kom til makten i 1901, så de på nytt problemet med å forsvare Danmark. De valgte å stille spørsmålet rundt det danske forsvaret på en annen måte. Isteden for å spørre «hvordan best forsvare Danmark mot angrep?» spurte de «hvordan forhindre at noen fremmede makter angriper Danmark?». Vanligvis gir disse to spørsmålene samme svar. Et sterkt forsvar vil føre til at en invasjon vil koste mer enn det vil smake. I Danmarks tilfelle var dette ikke tilfelle. Det danske forsvaret som allerede kostet staten mer enn halvparten av den danske stat sine inntekter
[49] hadde ingen mulighet til å stille opp et adekvat forsvar mot den effektive tyske hær, men den var en trussel hvis den allierte seg opp med Tysklands fiende Storbritannia. Derfor kom de til den konklusjonen at hvis de satte opp et forsvar som var innrettet på å slå tilbake nøytralitetskrenkelser fra Storbritannia, så ville det vise Tyskland at de ikke hadde noen planer om å alliere seg med Tysklands fiender. 4 år senere kommer det radikale venstre til makten i Danmark. De er enda mer kritisk til forsvaret enn den forrige. Deres konklusjon var at forsvarsinstallasjoner og opplært mannskap kunne bli tatt av til fange av Tyskland i en eventuell krig. Statsminister Munch mente at den tyske hær kunne være i stand til å seile ut om kvelden og ta København innen daggry. Løsningen ble derfor en videre nedbygging av forsvaret samtidig som man gikk inn i et hemmelig militært samarbeid med Tyskland slik at Tyskland fikk vite alt om det danske forsvaret. På den måten håpet de på at man ved hjelp av å spille med åpne kort, skulle de kunne vise tyskerne at de ikke hadde noe å frykte fra Danmark.
Erik Scavenius
Med den nye radikale venstre regjeringen, kom det også inn en ny utenriksminister ved navn Erik Scavenius. En mann som kom til å bli hyllet for å være den som holdt Danmark utenfor krigen
[50] samtidig som han fikk sitt rulleblad skitnet til av at han sa ja til å være Dansk statsminister i perioden 1942-1943.
[51] Han var det yngste medlemmet i regjeringen med sine 35 år. I sin tid hadde han ikke meldt seg inn i partiet på grunn av ideologisk overbevisning, men han gjorde det fordi han så at det var bedre sjanser for å gjøre karrière i det radikale venstre, i tillegg til dette gikk de konservative inn for en opprustning av hæren som etter hans mening bare ville føre til økt krigsfare.
[52] Erik Scavenius hadde en rasjonell utenrikspolitikk og var en iskald realpolitiker. Han ble ansett som tyskvennlig, noe som han visste å utnytte ved å true Tyskland til å gjøre innrømmelser med trusselen om at han ellers ville gå av og han ville bli erstattet av en mindre tyskvennlig person. Scavenius kunne med rette i langt større grad argumentere ovenfor britene at de måtte gjøre innrømmelser til Tyskland, ettersom man risikerte at Danmark ville bli invadert hvis de ikke oppførte seg pent. Taktikken til Scavenius var å gi masse ettergivelse på små saker som egentlig ikke gjorde så mye, for så å true når de store sakene kom der han hadde en sjanse til å få igjennom sitt punkt. Hans suksess som utenriksminister gjorde at man kunne tåle hans elitistiske og arrogante oppførsel. Han skal ha sagt ved et folketingsmøte at «Det inngår ikke i utenriksministerens plikter å forsøke forklare de enkleste sammenhenger for mennesker som likevel mangler evner til å forstå dem».
[53] Kong Christian 10. skal ha uttalt «Utlandet, å ja det ordner Scavenius, han frelser oss jo alle».
[54] I 1917 ble han tilbudt statsministerposten
[55], men han avslo fordi han mente at jobben ville medføre at han ble forstyrret fra det spennende utenriksarbeide til fordel for åtte timers dager og annet svada. Da han tiltrådde som statsminister i 1942, ble statsministerjobben slått sammen med utenriksministerjobben. I 1917 reddet han den tyske ambassadøren i København ved å skjule ham fra en skandale som kunne ha kostet den tyske ambassadøren både karrière og liv. Som takk fikk han fra den samme ambassadøren se tyske planer om hvordan en hurtig invasjon av Danmark skulle foregå. Scavenius tiet om sine kunnskaper til denne planen under hele krigen og igjennom mellomkrigstida. Noen har i ettertid påpekt at denne informasjonen kunne ha vært viktig for både Norge og Danmark i forhold til forsvaret av landene i 1940.
[56] Krigen
Etter at folketingsparlamentarismen hadde blitt innført i Danmark i 1901, så hadde ansvaret blitt overført fra kongen til ministrene. Den nå ansvarsfri kongen greide ikke helt å føye seg helt under dette nye systemet og fortsatte å blande seg inn i politikken. Selv om mange av ministrene fra det radikale venstre tvilte på kongens dømmekraft, så ble det anerkjent at han hadde en kompetanse på det utenrikspolitiske feltet og at kongen hadde vetorett på beslutninger som hadde ringvirkninger av en hvis størrelse.
[57] Men det var denne dømmekraften til kongen, som kunne medføre at Danmark kunne komme i krig med Tyskland, de var særs redde for. Særlig ettersom kongen ivret stort etter å få tilbake de tapte landområdene, som han innså at han kunne få tilbake igjennom denne store konflikten. Men i første omgang slo det heldig ut for den radikale regjeringen. Saken var en henvendelse fra Tyskland om å minelegge dansk farvann for å beskytte Tyskland mot den britiske flåte. Den radikale regjeringen helte mot å etterkomme det tyske kravet for å unngå en eventuell selvtekt fra Tyskland, men de var ikke så sterke i troen at de ville gå imot kongen på denne saken. Til regjeringens store overraskelse talte kongen varmt for å minelegge områdene i Danmark, etter forespørsel fra Tyskland, og at dette skulle skje uansett om hva folketinget mente om dette i forhold til om dette var for store innrømmelser å gi til Tyskland.
[58] Det skulle vise seg at kongens iver etter å minelegge områdene var basert på en misforståelse. Kongen hadde konsultert seg med admiral Kofoed-Hansen om minene kunne bli lagt ut uten å bli armert. Kongen forsto det dithen at dette ville bli gjort, og ga beskjed videre til Storbritannia om dette i all hemmelighet.
[59] Til kongens fortvilelse, så ble minene lagt ut armert. Dette til britiske protester, men det forhindret nok at Tyskland valgte å ta saken i egne hender.
[60] 16. september 1914 ankommer en dansk utsending til Storbritannia for å gjennomføre samtaler med viktige ministere (deriblant utenriksminister Sir Edward Grey og marineminister Winston Churchill). Der fikk de vite at Storbritannia ikke hadde noen planer for marineoperasjoner i dansk farvann. Storbritannia hadde for lengst innsett at Danmark lå under tysk interesseområde, og så med stor glede på alle de små skritt som Danmark tok for å unngå å bli helt oppsugd av det tyske riket.
[61] Under disse samtalene antydet også den britiske utenriksministeren at han gjerne ville gå inn i fredsforhandlinger med Tyskland for å gjenopprette freden på en ærefull måte.
[62] Samtidig hadde Scavenius hatt tanker om et fredsinitiativ fra de nøytrale landene med base i København. Planen er å invitere den tyske keiser til Danmark samtidig som danskekonge sine to fettere kongen av England og tsaren av Russland. 5. november drar de på nytt til Storbritannia for å forsikre seg om at Storbritannia er villige til å inngå fredsforhandlinger, noe som utenriksminister Grey svarer bekreftende på. Da invitasjonen kom til den tyske keiser, ble den tatt imot med begeistring. Ikke fordi de ville ha fred igjen, men for å utnytte det danske initiativet til å få til en separatfred med Russland, slik at de kunne overføre styrker til vestfronten og øke muligheten for seier der. Dette var det verst tenkelige scenariet for Danmark, ettersom dette ville føre til et ekstremt mektig Tyskland i Europa, noe som igjen ville føre til at Danmark ble relativt sett enda mindre enn sin nabo i sør og at sjansen for å få tilbake Slesvig.
[63] Tyskland ventet tålmodig på svar fra Danmark frem til den 27. desember før de presset på Danmark om å få noe svar. I januar drar Scavenius til Berlin og antydet at separatfreden med Russland var så godt som vunnet. Hvilke forhåpninger Tyskland hadde til disse forhandlingene vet man ikke, men det kan tenkes at disse forhandlingene førte til at Danmark fikk litt større slingringsmonn i diplomatiet, ettersom Tyskland var i et slags avhengighetsforhold til den danske diplomat kontakten i Russland.
[64] På handelsiden briljerte den danske utenriksministeren Scavenius. Den 20. august fikk han med seg Tyskland på at en viss mengde av den tradisjonelle fødevareeksporten kunne bli eksportert til Storbritannia. Scavenius satte den danske eksporten til Storbritannia i sammenheng med at Danmark kunne fortsette å bedrive handel med sine skip på britiskkontrollerte områder og at det kunne føre til stopp i eksport av dyrefôr til Danmark, noe som ville ha ført til at de danske dyrene hadde blitt utmagret. I november kom det skjerpelser av kontroll av transitt varer, også denne gangen greide Scavenius å overbevise Tyskland, om at Danmark og Tyskland hadde sammenfallende interesser når det gjaldt den danske handelen med Storbritannia, og gikk derfor med på at Danmark gikk inn i samtaler med Storbritannia om hvordan den oversjøiske handelen skulle holdes på stedet hvil.
[65] Allerede i desember 1914 prøvde Storbritannia seg på nytt i forhold til den danske handelen. Denne gangen ville de ikke inngå avtaler med staten direkte, ettersom man innså at slike avtaler hadde begrensninger ut i fra hva folkeretten sa om hva de fikk lov til å gjøre som nøytrale stater. Derfor ville de denne gangen inngå separate avtaler med handelshusene etter modell fra Nederland og Norge. Dette likte ikke den danske regjeringen i stor grad, ettersom man anså at handelshusene var en for svak part til å kunne bedrive forhandlinger med Storbritannia. Danmark sendte da en delegasjon til Storbritannia for å forhandle frem en avtale på vegne av den danske stat. Den 26. desember var avtalen med handelshusene ferdig, samtidig som den danske statlige forhandlingene foregikk i London. Storbritannia oppdaget raskt at avtalen ikke gikk overens med det danske lovverket, og at det derfor ikke var noen grunn til å satse på denne, men isteden satse på de forhandlingene som foregikk i London med den danske stat. Der holdt den danske forhandlingslederen Clan distansen ut, og endte til slutt opp med en avtale som var en mer eller mindre stadfestelse av den situasjonen som allerede eksisterte, noe som den danske stat ikke hadde noen problemer å gå med på.
[66] Da Storbritannia i mars 1915 sluttet å gjøre forskjell på kontrabande varer å varer som vanligvis ikke ble ansett for kontrabande og kun fikk lov til å importere varer til eget forbruk, så ble det for vanskelig for det danske utenriksdepartementet. Det britiske forbudet var så strengt at hvis det var noen varer som kunne bli brukt til nasjonal produksjon av en vare som igjen ble solgt til Tyskland, så skulle denne eksporten innskjerpes så mye at det ikke var noe igjen å eksportere etter at hjemmemarkedet var dekket. Scavenius måtte til slutt innrømme at den eneste måten som kunne få handelen til å fungere på en akseptabel måte, samtidig som man ikke skulle forbryte seg med Haagkonvensjonen, var hvis man tillot bransjeavtalene.
[67] Med innføringen av den uinnskrenkede ubåtkrigen i 1917, så den tyske marine med stor irritasjon på at danske skip omgikk den tyske blokade av Storbritannia. Den 22. mai 1917 stilte Tyskland et ultimatum om at Danmark skulle stanse den danske eksporten til Storbritannia, samtidig som de fortsatte med eksport av levende hester til Tyskland. Scavenius svarte med å si at hvis det skulle innføres eksportforbud mot Storbritannia, så ville det også medføre stopp i eksport av hester til Tyskland. Scavenius spilte høyt, og da han informerte de andre holdt han samtidig tyst om det han visste om hvor fort og lett Tyskland kunne besette Danmark hvis de ville.
[68] Oppsummering av den danske kamp
Den danske regjeringen hadde lagt seg opp til en politikk som var helt inntil den tyske politikken, i et forsøk på å søke tillit til Danmark i Berlin. Denne tyskerpolitikken er det blitt sagt mye ondt om i Danmark i ettertid, men man kan trolig på det rene si at en annen mer ærefull politikk, så hadde dette medført at Danmark hadde blitt invadert av Tyskland. På den andre siden ville da også andre si at hvis så hadde hvert tilfelle, så hadde nok Danmark fått lov til å trekke sine grenser mot Tyskland enda lenger sør, noe som blant annet Scavenius var sterkt kritisk til, ettersom han fryktet at et hevngjerrig Tyskland ville ta det tilbake med renter.
[69]Det som er verdt å bemerke seg i forhold til Norge, er hvordan disse to landene hadde to vidt forskjellige syn på hvilken måte som var den beste å føre handelen på en nøytral måte. I Norge foretrakk man at bransjene selv ordnet opp avtaler med stormaktene slik at den norske stat sine hender ikke skulle bli skitnet til av eventuelle urettferdige handelsavtaler. Det store dreiepunktet i norsk politikk anses derfor å være i 1916 da den norske stat tok aktiv part i fordelingen av fisk til stormaktene. I Danmark foretrakk de avtaler der staten la premissene. Begrunnelsen for dette var at de mente at handelshusene var for svake til å kunne forhandle frem rettferdige bransjeavtaler på egenhånd. Derfor ble det regnet for et stort nederlag da den danske regjeringen måtte oppgi det å være den part som fremforhandlet avtalen i 1915.
Hvilken av disse to løsningene som er den mest korrekte er ikke lett å si, men den norske måten å ordne opp i dette bar preg av at de løp fra sitt ansvar for sine innbyggere, mens den danske på sin side bar preg av å ville ta ansvar.
Ubåtene
Ubåtene var på mange måter admiral Tirpitz sitt stebarn, ettersom de ikke hadde noen plass i Tirpitz sin plan om Entscheidungsschlacht. Ved krigstart disponerte Tirpitz over bare 28 ubåter med sterkt varierende evner i forhold til fart, rekkevidde, torpedoer og antall timer neddykket. Ubåtenes hovedoppgave skulle bli å svare på den britiske fjernblokade, ettersom den tyske marine aldri kom seg ut i nordsjøen. Denne oppgaven greide den aldri. Kapteinløytnant Blum estimerte sommeren 1914 at Tyskland ville trenge 222 ubåter for å greie å gjennomføre en blokade mot Storbritannia.
[70] Et tall som tyskland aldri kom opp i. Den tyske ubåtkampanjen kom ikke igang ordentlig utover 1915,
[71] men det første skipet som ble senket utenfor den norske kyst var det britiske handelsskipet Glitra. Skipet ble sendt til bunns den 20 oktober 1914 og skapte stor furore i norske aviser.
[72] Det første norske skipet som sank på grunn av krigen, skjedde allerede 8 august 1914, men da hadde damperen Tysla kjørt på en nederlandsk mine ved innseilingen til Antwerpen, og var ikke et resultat av den tyske marine.
[73] 22 september senket en tysk ubåt den første britiske krysseren utenfor kysten til Nederland. Den neste krysseren ble senket 15 oktober utenfor kysten til skottland. Dagen etterpå ble det meldt at det var sett en tysk ubåt inne på havneområdene til Scape Flow der flere store britiske skip lå ankret opp. Det første store slaget mot den britiske marine kom 27 oktober 1914 da et britisk slagskip gikk på et uventet minefelt nord for Irland. Problemene for den norske svile skipsfarten begynte først å bli litt problematisk etter at Tyskland den 4. februar 1915 erklærte områdene rundt Storbritannia og Irland som krigsområde som svar på at Storbritannia den 2. november 1914 hadde sperret av område mellom Hebriderne og Island. Ingen skip skulle kunne føle seg trygge i disse farvann, ettersom britiske skip seilte under dekke av nøytrale flagg. To representanter for de norske rederne mente dagen etter at man ikke skulle være overdrevet engstelig for denne erklæringen og at det bare var en vennlig advarsel.
[74] 19 februar har utenriksminister Ihlen et lukket møte med stortinget. Der forklarte han at han hadde hvert i kontakt med den tyske ambassadøren ved flere anledninger og advart at norske skip burde opphøre å trafikkere til Storbritannia. Ihlen fortalte at han hadde levert advarselen videre til de norske rederne som hadde hatt flere møter om tema. Den andre saken Ihlen tok opp var det at skip rundt Storbritannia kunne bli senket uten at man sjekket nøyere hvilken nasjonalitet skipet hadde. Skips direktoratet hadde derfor foreslått for rederne at de skulle merke skipene sine veldig tydelig sånn at det skulle være enkelt for de tyske ubåtene å skille de norske skipene fra de britiske. Ideen ble raskt tatt opp av rederne som begynte å merke skipene sine skikkelig. Det de ikke visste, var at de tyske ubåtkapteinene ikke hadde fått noen ordre om å skåne nøytrale skip. Først etter at det ble kjent at de nøytrale landene hadde startet å markere skipene sine skikkelig, kom det en ordre ut fra nye ordre som sa at nøytrale skip kun var sekundære mål.
[75] 19. februar blir det første norske skipet torpedert. Skipet var på vei fra New Orleans til Rotterdam i det det ble truffet mens den var i den engelske kanal. Skipet greide så vidt å rekke frem til kysten for å ankre opp. Under undersøkelsen av skipet fant man bevis på at skipet hadde blitt truffet av en tysk torpedo. Etter at Norge hadde protestert mot den tyske torpederingen, beklaget Tyskland hendelsen og utbetalte erstatning.
Ved senere anledninger skulle det vise seg at det ikke bestandig var like enkelt å bevise at et skip hadde gått ned for en mine eller for en tysk torpedo.
[76] Ubåtresolusjonen
Fra perioden august 1914 til august 1916 ble 265000 tonn dødvekt av den norske handelsflåten senket. De fire etterfølgende månedene kom 303000 tonn dødvekt av den norske handelsflåte til å bli senket av tyske ubåter. Den britiske regjeringen sammen med rederforbundene, mente at dette var tyske hevnaksjoner mot Norge.
[77] Tidspunktene var for sammenfallende med den norsk britiske fiskeavtalen til at det kunne være ren tilfeldighet og at dette i virkeligheten var en tysk avstraffelse av Norge. Det skulle vise seg at det var nettopp det det var. I følge kildene, så sier de at avgjørelsen om å sende skip opp til Narvik og Arkhangelsk for å minelegge skipsleia inn til Arkhangelsk ble tatt allerede våren 1915 med gjennomførelse natt mellom 7. og 8. juni 1915.
[78] Året etterpå 15. april 1916 ble man enige om å igjen sende skip opp til nordishavet.
[79] Som man ser av dette, så var det faktisk tilfeldig at de tyske ubåtene dukket opp da de gjorde, ettersom Tyskland ikke hadde noe å klage over på dette tidspunktet.
Senkningene skapte stor harme i aviser og i befolkningen. Aviser og opposisjon så sitt snitt til å vise at den norske regjeringen manglet styrke og vilje til å beskytte norske interesser ovenfor andre nasjoner. Avisene bombarderte det norske folk og regjering med tvilsomme antydninger om den tyske kampanje mot Norge. De norske avisene hentet deler av sitt stoff fra britiske avsier som igjen hadde britiske myndigheter, som igjen hadde sett muligheten i å legge skjul på hvor dårlig beskyttelsen mot ubåter var ved å sette fokus på den brutale ubåtkampanjen som måtte være forbudt. På den norske siden var det rederforbundet som argumenterte hardest for en norsk ubåtresolusjon med svensk forbildet. Deres grunn til å kjempe for en ubåtresolusjon var, å få bort fokus fra det faktum at norske skip ofte kjørte de farligste rutene.
[80] Alt dette gjorde ikke det Tyskland sine angrep mer folkerettsstridig. Da rederne i et brev til regjeringen uttrykker sin frustrasjon over de tyske senkningene av skipene deres, så får de til svar fra den norske regjering at «alle de skip som har blitt senket den siste tiden hadde blitt senket på vei eller i fra havn som er tysklandsfiendtlig med varer som var å regne som kontrabande etter Londondeklarasjonen og derfor var å kunne regne som lovlig oppbringelse».
[81]Men presset på regjeringen og utenriksminister Ihlen, som var sterkest imot sanksjoner mot tyskland, var stort. Til slutt gir de etter og den 13. oktober blir det gjort ferdig en kongelig resolusjon som skulle gjelde fra den 20. oktober som sa at det ville være forbudt for krigførendes makters ubåter kom inn på norsk territorium og bare ha lov til å komme inn i norsk farvann hvis de søkte ly på grunn av hardt vær eller havari for å redde liv. I så tilfelle måtte de komme i overflatestilling med nasjonalflagget heist og forlate området så snart det lot seg gjøre mulig.
[82] Den norske resolusjonen var bygd opp etter svensk modell som hadde først blitt vedtatt i november 1915 og senere revidert 19 juli 1916. Den sa mye av det samme som den norske, med det unntaket at den ikke hadde noe om andre ubåter slik som den norske. Den norske sa at andre ubåter(handelsubåter) måtte kjøre i overflatestilling med nasjonalflagget heiset til topps for å kunne seile i norsk territorialfarvann.
Dette mente Tyskland at var direkte myntet på dem, ettersom Tyskland var det eneste landet som hadde slike.
[83] Den tyske pressen protesterte massivt, men den tyske utenrikstjenesten var den 16. oktober 1916 fremdeles usikre på hvordan de skulle reagere, ettersom de ikke hadde tilgang til hele den norske resolusjon. Sjefen for marinestaben var ikke like tålmodig, og sørget for at det ble kjent at Tyskland ikke ville akseptere en slik resolusjon, og at denne resolusjonen var et klart brudd på nøytraliteten.
Det Tyskland ikke var klar over, var at med den svenske resolusjon fulgte det også med en note som sa at alle ubåter som befant seg i svensk farvann var å behandles som krigsubåt så fremt det ikke med sikkerhet fremgikk av kjente forhold at ubåten var der i handelsøyemed.
[84] Dette hadde Norge latt seg informere om, og hadde derfor i sin resolusjon derfor tatt denne delen med i betraktning når de utformet en resolusjon uten noen note ved siden av som ikke ble offentliggjort. Dette var det som gjorde at Tyskland reagerte så sterkt på en resolusjon som i praksis var mildere enn den svenske resolusjonen.
Da Ihlen informerte den tyske ambassadøren i Norge den 15. november om dette ble han svært overrasket. Noen dager senere fikk den tyske ambassadør bekreftet denne informasjonen fra Berlin som også hadde blitt overrasket over denne informasjonen.
[85] De hadde ikke trodd at den svenske resolusjonen i praksis var så hard ovenfor de tyske ubåtene, men de mente at ordlyden generelt i den norske resolusjonen virket mer rettet mot Tyskland enn den svenske. På bakgrunn av dette myknet Berlin opp kravene til endring i den norske resolusjonen. Men det at det hadde kommet ære i saken gjorde at saken gikk i stampe helt frem til helt frem til slutten av Januar 1917. Da ble man enige om at Norge skulle ha en tekst som var likelydende med den svenske, og at enhver referanse til handelsubåter skulle være fjernet.
[86] Videre skulle alle endringer i den nye teksten komme frem i teksten, dette av to grunner. Det ene var for å stille gemyttene fra den tyske opinion og den andre var for å styrke utenrikstjenesten stilling over marinen.
[87]Krigsfare?
Flere historikere har hevdet at det i perioden 20. oktober til 30. januar var en krisestemning i forholdet mellom Norge og Tyskland. Berge Furre skriver «Det låg krigsfare i luften»
[88] Karl Erik Haug mener at denne benevnelsen er problematisk, ettersom krise betegnes konflikter der faren for våpenbruk er overhengende. Haug mener at det bare er tre tenkelige scenarier der Norge blir dratt med i krigen. Den første er at Tyskland går til angrep på Norge. Den andre at Norge slutter seg til Ententen og tilbyr marinebaser i Norge. Den tredje ved at Storbritannia går inn og tar disse basene og handelsflåten til Norge på eget initiativ. Punkt to og tre faller ut ettersom Storbritannia hadde funnet ut at det kostet mer enn det smakte å få Norge med på sin side. Dette fordi Norge ikke var i stand til å militært stå opp imot Tyskland, noe som ville ført til at de måtte ha brukt sårt trengte soldater på fronten mellom Frankrike og Tyskland til å beskytte Norge mot eventuelle angrep fra Tyskland. Alternativ én faller også ut av den enkle grunn at det på dette tidspunkt ikke eksisterer noen planer over man skulle gjøre i en eventuell krig med Norge. Disse kom først våren 1917, men mer om det kommer i neste kapittel. Så selv om sterk uoverensstemmelse mellom Norge og Tyskland, så ville det ganske enkelt ikke bryte ut krig, og av den enkle grunn kan man ikke kalle det krisestemning i forholdet, men istedenfor et forhold som var i en begrenset politisk konflikt der Tyskland så sitt snitt til slutt å utnytte situasjonen til å forhandle seg frem til handelsavtaler med Norge.
[89]Krigsplanleggingen og rykter
Kriegsfall Norwegen
Etter konflikten mellom Tyskland og Norge om ubåtresolusjonen og hvordan Storbritannia hadde presset Norge til å godta fiskeavtalen og kobberavtalen gikk det opp for Tyskland at de trengte en plan for hva de skulle gjøre hvis Norge skulle havne i krig med Tyskland under den første verdenskrig.Derfor går generalstaben ut og innhenter informasjon om Norge og forsvaret slik at man kunne lage en en plan over hva som måtte gjøres i tilfelle Norge ble en del av ententen.
Sluttproduktet ble en rapport ved navn «Kriegsfall Norwegen» som var på syv punkter, som tok for seg det meste fra politiske tanker rundt det at Norge ville gå opp på ententens side til de rene militære analysene av antall mann, strategisk verdi og eventuelle mottiltak.
[90] En av de mindre flatterende analysene ved planen er den av den norske hæren.
Den estimeres til å være på 25000 mann i freds tid, etter mobilisering vil den komme opp i 106740 mann. Ved mobilisering av alle vernepliktige kan den komme opp i 374000 mann. På grunn av den militære uerfarenheten til til offiserene, så var den norske hær bare å anses som en milits som kun var egnet til å forsvare landet med
[91] å ikke til å ta med ut til slagmarken i Europa. Planen anser en landinvasjon av Norge umulig så lenge den svenske hæren ikke var villig til å komme på tysk side. Det eneste de kunne gjøre da var å minelegge de norske havnene slik at den britiske marine ikke skulle kunne få bruke dem, for de norske havnene sin strategiske verdi i sør Norge, ble anslått for å være uvurderlige.
[92] Det blir vurdert hvordan muligheten til å bombe Norge med zeppeliner, men her påpekes det at de norske byene er så langt unna at været sjeldent vil gjøre det mulig å tilbakelegge ferden. I tillegg kommer det en kommentar som sier at en eventuell bombing vil ikke kunne gjøre noe særlig militær skade, ettersom Norge ikke hadde noen store konsentrasjoner at militært matriell. I april 1918 ble planen fornyet, blant endringene som kom, var at man hadde degradert sin egen evne til å gjøre noe med de norske havnene før Storbritannia kom og tok dem.
[93]Den viktigste delen om Kriegesfall Norwegen(Kriegesfall N), er at den øyeblikkelig krever en igangsettelse av Kriegesfall J som var befestigelsen av Jylland. Dette var viktig for å unngå at britene fikk fritt leide inn til de store tyske byene. Derfor måtte da befestelsen av Jylland skje uansett, selv uten dansk samtykke. Danmark ville få en note 5 timer i forveien med alternativene ja eller nei, svaret var egentlig irrelevant i forhold til det endelige resultatet.
Sommeren 1917
Rykter om et britiskfremstøt i Norge hadde hvert der siden 1915. Ryktet ble på sitt sterkeste mai 1917. Da var ryktene så sterke at den tyske generalstaben mente at den hadde belegg for at Norge og Storbritannia forhandlet om en norsk tilslutning til ententen. Saken var forsåvidt ikke helt uten hold, for det foregikk samtaler mellom Norge og Storbritannia om militær støtte til Norge i tilfelle Tyskland skulle gå til krig mot Norge.
[94] Antakelig rundt den 20. mai holdt det britiske parlamentsmedlemmet kaptein Bellairs en tale under et lunsjmøte i den amerikanske kolonien i London. Der han snakket varmt for et britisk støttepunkt på norskekysten. Vogt tok dette opp med Sir Eyre Crowe, men han kunne berolige Vogt om at Storbritannia ikke hadde noen intensjoner om å dra Norge med inn i krigen. Denne kaptein Bellairs skulle også være «mere høirøstet end indlydelsesrik»
[95] Men han hadde greid å gi det tyske rykte om en nært forestående britisk marinebase i Norge hadde fått ny kraft. Ryktet hadde nå blitt så troverdig at Berlin sendte ut anmodninger til ambassadørene i Skandinavia om å finne ut om det var noe hold i dette. Den fyldigste rapporten kom fra den tyske ambassadør i Danmark, som hadde hatt en lengre samtale med Scavenius(som forøvrig var klar over hva konsekvensen av dette rykte kunne bli) som dementerte på det sterkeste. Ludendorff og hans generaler holdt på sitt noen dager til, så kom det en melding fra Grünau som mente at Scavenius nok hadde hvert litt for optimistisk i sine karakteristikker. Den tyske admiralstaben som hadde ansvaret for gjennomføringen av Kriegsfall N startet å undersøke om ryktene nøyere samtidig som de ba generalstaben om å få ryktene bekreftet. 31. mai 1917 ble ordren sendt ut til all berørte parter, det eneste de ventet på den endelige bekreftelsen som sa at britene var på vei til å sette opp base i Norge. Bekreftelsen som Tyskland ventet på for å sette i gang sin operasjon uteble, og luften i den tyske krise forsvant utover sommeren uten at noen i Norge eller Danmark noen gang visste hva som foregikk, det vil si med unntak av den danske utenriksministeren Scavenius. Han hadde fått vite hva som skjedde og var klar over den fulle konsekvensen hvis Tyskland hadde fått bekreftet mistankene sine.
[96] Sommeren 1917 kan vi virkelig snakke om en krise i det tysk-norske forholdet, ettersom situasjonen førte til at det var overhengende fare for at den ene part kom til å grip til våpen.Konklusjon
Karl Erik Haug innleder sin hovedoppgave med et sitat fra Machiavelli. «Det vil alltid være slik, at den som ikke er din venn forsøker å vinne din nøytralitet, mens din virkelige venn forlanger av deg at du griper til våpen sammen med ham.»
Dette illustrerer på mange måter hva som egentlig skjedde. Storbritannia var Norges venn, og det visste Tyskland. Det gjorde at man fra tysk hold var litt mer tilbøyelig til å godta at Norge av og til bøyde av for tysk press på lik linje som Danmark gjorde det ovenfor Tyskland. Men fra 1916 Startet staten å gå med på å blande seg inn i den nøytrale handelen. Dette gikk hver gang til fordel til Storbritannia på bekostning av Tyskland.
Når det gjelder ubåtene, så handlet de på innenfor Londondeklarasjonen etter tysk mening. Deklarasjonen hadde ikke tatt høyde for ubåter, noe som gjorde at lovligheten bak dem kunne bli noe diskutabel. Men mye av dette problemet hadde ikke eksistert om norske redere hadde tatt like mye hensyn til de tyske blokadene som de britiske.
Når det gjelder ubåtresolusjonen, så var ordvekslingen mellom de to nasjonene på det sterkeste og det er her at mange mener at Norge holdt med på å bli med i krigen. Det at Tyskland kunne på mange måter ha underbygget det, men egentlig kan man hevde det motsatte. Det at Tyskland frem til 1917 ikke hadde noen militære planer over Norge er ganske oppsiktsvekkende. For dette er tiden da man planlegger alle mulige krigssituasjoner. Allerede i 1898 Lagde Tyskland planer over hvordan de skulle invadere Storbritannia. Planen ble galskap og at den var Joules Verne sine bøker verdig.
[97] Så det at det ikke var noen planer om Norge frem til da kan man jo på mange måter si at var en tillitserklæring. Tyskland forsøkte å holde seg på godside med Norge, ettersom de var klare over at enhver forandring i denne situasjonen ville medføre en forverring i handelen med Tyskland.
Selv om man kan si at Norge ikke bestandig trakk konsekvensen av å være nøytral ovenfor handelen med Tyskland og Storbritannia, så kan man også se at det ikke var Norge som trakk i trådene til syvende og sist. Det var Storbritannia med sitt kull som holdt Norge i sitt jerngrep. Så på mange måter var det egentlig ikke snakk om noe norsk forhold til Tyskland, men hvor mye aksepterte Storbritannia at Norge drev med Tyskland. På samme måte ble det da at Tyskland sitt forhold til Norge var så godt som Storbritannia aksepterte det.Kilder og Litteratur
● Karl Erik Haug: «Falls Norwegen auf die seite unsere Feinde tritt» (Hovedoppgave i historie høsten 1994 Historisk institutt universitet i Trondheim)
● Hans Olav Lahlum i forelesning på HIL 16.04.2007
● Internettside om Erik Scavenius:
http://da.wikipedia.org/wiki/Erik_Scavenius● Olav Riste: «The Neutral Ally»(Universitetsforlaget 1965)
● Roald Berg: Norge på egenhånd 1905-1920 (Universitetsforlaget 1995) s. 71-98 og s. 179-251
● Chr. A. R. Christensen: «Vårt folks historie» (H. Aschehaug & Co. 1961) s. 11-89
● Wilhelm Keilhau: «Norge og verdenskrigen»(H. Aschehoug & Co. 1927) s. 43-200
● Per Fuglum: Én skute én skipper Gunnar knudsen som statsminister (Tapir forlag, 1989) s.165-332
● Bo Lidegaard: Overleveren (Gyldendal Leksikon København 2003) s. 41-132
● Paul M. Kennedy: «The war plans of the great powers 1880-1914» (George Allen & Unwin 1985) s. 155-221
● Internettside om slaget ved Jylland:
http://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Jylland● Berge Furre: «Norsk historie fra 1905-1990» (Det norske samlaget)
[1] Per Fuglum: Én skute én skipper Gunnar knudsen som statsminister (Tapir forlag, 1989) s.196
[2] Roald Berg: Norge på egenhånd 1905-1920 (Universitetsforlaget 1995) s.183
[3] Roald Berg: Norge på egenhånd 1905-1920 (Universitetsforlaget 1995) s. 66-67
[4] Karl Erik Haug: «Falls Norwegen auf die seite unsere Feinde tritt» (Hovedoppgave i historie høsten 1994 Historisk institutt universitet i Trondheim) s.23
[5] Ibid. s.25
[6] Ibid. s.25-28
[7] Roald Berg: Norge på egenhånd 1905-1920 (Universitetsforlaget 1995) s.185
[8] Karl Erik Haug: «Falls Norwegen auf die seite unsere Feinde tritt» (Hovedoppgave i historie høsten 1994 Historisk institutt universitet i Trondheim) s.33
[9] Olav Riste: «The Neutral Ally»(Universitetsforlaget 1965) s. 51
[10] Nettleksikon om Alfred http://en.wikipedia.org/wiki/Alfred_von_Tirpitz
[11] Karl Erik Haug: «Falls Norwegen auf die seite unsere Feinde tritt» (Hovedoppgave i historie høsten 1994 Historisk institutt universitet i Trondheim) s.35
[12] Olav Riste: «The Neutral Ally»(Universitetsforlaget 1965) s. 55
[13] Wilhelm Keilhau: «Norge og verdenskrigen»(H. Aschehoug & Co. 1927) s.58
[14] Wilhelm Keilhau: «Norge og verdenskrigen»(H. Aschehoug & Co. 1927) s.64
[15] Roald Berg: Norge på egenhånd 1905-1920 (Universitetsforlaget 1995) s.197
[16] http://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Jylland
[17] Roald Berg: Norge på egenhånd 1905-1920 (Universitetsforlaget 1995) s.197
[18] Olav Riste: «The Neutral Ally»(Universitetsforlaget 1965) s. 96
[19] Ibid. s. 97
[20] Wilhelm Keilhau: «Norge og verdenskrigen»(H. Aschehoug & Co. 1927) s.71
[21] Wilhelm Keilhau: «Norge og verdenskrigen»(H. Aschehoug & Co. 1927) s.72
[22] Roald Berg: Norge på egenhånd 1905-1920 (Universitetsforlaget 1995) s.198
[23] Ibid s.196
[24] Ibid s.198
[25] Ibid s.198
[26] Karl Erik Haug: «Falls Norwegen auf die seite unsere Feinde tritt» (Hovedoppgave i historie høsten 1994 Historisk institutt universitet i Trondheim) s.44
[27] Ibid. s.46-47
[28] Roald Berg: Norge på egenhånd 1905-1920 (Universitetsforlaget 1995) s.202
[29] Roald Berg: Norge på egenhånd 1905-1920 (Universitetsforlaget 1995) s.202
[30] Olav Riste: «The Neutral Ally»(Universitetsforlaget 1965) s. 112
[31] Wilhelm Keilhau: «Norge og verdenskrigen»(H. Aschehoug & Co. 1927) s.158
[32] Roald Berg: Norge på egenhånd 1905-1920 (Universitetsforlaget 1995) s.203
[33] Ibid. s.204
[34] Olav Riste: «The Neutral Ally»(Universitetsforlaget 1965) s. 116-117
[35] Roald Berg: Norge på egenhånd 1905-1920 (Universitetsforlaget 1995) s. 206-207
[36] Olav Riste: «The Neutral Ally»(Universitetsforlaget 1965) s. 169
[37] Ibid s. 175
[38] Roald Berg: Norge på egenhånd 1905-1920 (Universitetsforlaget 1995) s. 224
[39] Ibid s. 225
[40] Olav Riste: «The Neutral Ally»(Universitetsforlaget 1965) s. 179
[41] Roald Berg: Norge på egenhånd 1905-1920 (Universitetsforlaget 1995) s. 226
[42] Olav Riste: «The Neutral Ally»(Universitetsforlaget 1965) s. 123
[43] Karl Erik Haug: «Falls Norwegen auf die seite unsere Feinde tritt» (Hovedoppgave i historie høsten 1994 Historisk institutt universitet i Trondheim) s. 51
[44] Roald Berg: Norge på egenhånd 1905-1920 (Universitetsforlaget 1995) s.134
[45] Bo Lidegaard: Overleveren (Gyldendal Leksikon København 2003) s. 52
[46] Ibid. s. 16
[47] Ibid. s. 23
[48] Ibid. s.17
[49] Ibid. s.20
[50] Hans Olav Lahlum i forelesning på HIL 16.04.2007
[51] http://da.wikipedia.org/wiki/Erik_Scavenius
[52] Bo Lidegaard: Overleveren (Gyldendal Leksikon København 2003) s. 27
[53] Hans Olav Lahlum i forelesning på HIL 16.04.2007
[54] Hans Olav Lahlum i forelesning på HIL 16.04.2007
[55] Bo Lidegaard: Overleveren (Gyldendal Leksikon København 2003) s. 29
[56] Hans Olav Lahlum i forelesning på HIL 16.04.2007
[57] Bo Lidegaard: Overleveren (Gyldendal Leksikon København 2003) s. 33
[58] Bo Lidegaard: Overleveren (Gyldendal Leksikon København 2003) s. 45
[59] Bo Lidegaard: Overleveren (Gyldendal Leksikon København 2003) s. 46
[60] Bo Lidegaard: Overleveren (Gyldendal Leksikon København 2003) s. 47
[61] Bo Lidegaard: Overleveren (Gyldendal Leksikon København 2003) s. 49
[62] Bo Lidegaard: Overleveren (Gyldendal Leksikon København 2003) s. 50
[63] Bo Lidegaard: Overleveren (Gyldendal Leksikon København 2003) s. 51
[64] Bo Lidegaard: Overleveren (Gyldendal Leksikon København 2003) s. 52
[65] Bo Lidegaard: Overleveren (Gyldendal Leksikon København 2003) s. 58
[66] Bo Lidegaard: Overleveren (Gyldendal Leksikon København 2003) s. 58
[67] Bo Lidegaard: Overleveren (Gyldendal Leksikon København 2003) s. 62
[68] Bo Lidegaard: Overleveren (Gyldendal Leksikon København 2003) s. 91
[69] Bo Lidegaard: Overleveren (Gyldendal Leksikon København 2003) s. 128-129
[70] Karl Erik Haug: «Falls Norwegen auf die seite unsere Feinde tritt» (Hovedoppgave i historie høsten 1994 Historisk institutt universitet i Trondheim) s. 52
[71] Karl Erik Haug: «Falls Norwegen auf die seite unsere Feinde tritt» (Hovedoppgave i historie høsten 1994 Historisk institutt universitet i Trondheim) s. 53
[72] Olav Riste: «The Neutral Ally»(Universitetsforlaget 1965) s. 64
[73] Karl Erik Haug: «Falls Norwegen auf die seite unsere Feinde tritt» (Hovedoppgave i historie høsten 1994 Historisk institutt universitet i Trondheim) s. 53
[74] Olav Riste: «The Neutral Ally»(Universitetsforlaget 1965) s. 66
[75] Olav Riste: «The Neutral Ally»(Universitetsforlaget 1965) s. 67
[76] Olav Riste: «The Neutral Ally»(Universitetsforlaget 1965) s. 70
[77] Roald Berg: Norge på egenhånd 1905-1920 (Universitetsforlaget 1995) s.215
[78] Karl Erik Haug: «Falls Norwegen auf die seite unsere Feinde tritt» (Hovedoppgave i historie høsten 1994 Historisk institutt universitet i Trondheim) s. 57
[79] Karl Erik Haug: «Falls Norwegen auf die seite unsere Feinde tritt» (Hovedoppgave i historie høsten 1994 Historisk institutt universitet i Trondheim) s. 58
[80] Olav Riste: «The Neutral Ally»(Universitetsforlaget 1965) s. 135
[81] Karl Erik Haug: «Falls Norwegen auf die seite unsere Feinde tritt» (Hovedoppgave i historie høsten 1994 Historisk institutt universitet i Trondheim) s. 56
[82] Chr. A. R. Christensen: «Vårt folks historie» (H. Aschehaug & Co. 1961) s. 37
[83] Karl Erik Haug: «Falls Norwegen auf die seite unsere Feinde tritt» (Hovedoppgave i historie høsten 1994 Historisk institutt universitet i Trondheim) s. 73
[84] Karl Erik Haug: «Falls Norwegen auf die seite unsere Feinde tritt» (Hovedoppgave i historie høsten 1994 Historisk institutt universitet i Trondheim) s. 73
[85] Karl Erik Haug: «Falls Norwegen auf die seite unsere Feinde tritt» (Hovedoppgave i historie høsten 1994 Historisk institutt universitet i Trondheim) s. 74
[86] Olav Riste: «The Neutral Ally»(Universitetsforlaget 1965) s. 157
[87] Karl Erik Haug: «Falls Norwegen auf die seite unsere Feinde tritt» (Hovedoppgave i historie høsten 1994 Historisk institutt universitet i Trondheim) s. 77
[88] Berge Furre: «Norsk historie 1905-1990» (Det norske samlaget 1996) s. 54
[89] Karl Erik Haug: «Falls Norwegen auf die seite unsere Feinde tritt» (Hovedoppgave i historie høsten 1994 Historisk institutt universitet i Trondheim) s. 67-68
[90] Karl Erik Haug: «Falls Norwegen auf die seite unsere Feinde tritt» (Hovedoppgave i historie høsten 1994 Historisk institutt universitet i Trondheim) s.160
[91] Karl Erik Haug: «Falls Norwegen auf die seite unsere Feinde tritt» (Hovedoppgave i historie høsten 1994 Historisk institutt universitet i Trondheim) s.162
[92] Karl Erik Haug: «Falls Norwegen auf die seite unsere Feinde tritt» (Hovedoppgave i historie høsten 1994 Historisk institutt universitet i Trondheim) s.161
[93] Karl Erik Haug: «Falls Norwegen auf die seite unsere Feinde tritt» (Hovedoppgave i historie høsten 1994 Historisk institutt universitet i Trondheim) s.146
[94] Karl Erik Haug: «Falls Norwegen auf die seite unsere Feinde tritt» (Hovedoppgave i historie høsten 1994 Historisk institutt universitet i Trondheim) s.124
[95] Karl Erik Haug: «Falls Norwegen auf die seite unsere Feinde tritt» (Hovedoppgave i historie høsten 1994 Historisk institutt universitet i Trondheim) s.125
[96] Bo Lidegaard: Overleveren (Gyldendal Leksikon København 2003) s. 93
●
[97] Paul M. Kennedy: «The war plans of the great powers 1880-1914» (George Allen & Unwin 1985) s. 177
