Høgskulen i Volda
Historisk institutt
Emne: HI102
Høstsemesteret 2007
Arbeidskrav nr: 3
Tittel: Drøft “nationalism was inherently revolutionary”
Av Martin André Lindau (navn på studenten)
Innhold:
- Innledning s. 3
- Redgjørelse s. 3
2.1. Nasjonalisme s. 4
3. Nasjonalime i vest Europa s.4
4. Opptøyene i Paris s.5
5. Følgene av februarrevolusjonen s.6
6. Konklusjon s.8
7. Litteratur s.9
Innledning
Jeg vil i denne oppgaven drøfte hvorfor jeg mener at nasjonalismens natur ikke er revolusjonær.
Jeg vil bruke samlingen av Tyskland som eksempel på at nasjonalismen ikke er revolusjonær, men at den er offer for vikarierende motiver.
Jeg vil også skrive litt generelt om nasjonalismen og nasjonalismen i Vest-europa. I den sammenheng vil jeg også ta med noe om revolusjonene i Paris, ettersom mye av nasjonalismen og opprør har sitt opphav derfra.
Østerrike-Ungarn blir også tatt med ettersom de tyske statene var en del av dette riket.
Redgjørelse
Oppgaveteksten sier «drøft Palmer, Colton og Kramer sin påstand om at «nationalism was inherently revelutionary»». I deres bok står det sågar «thoroughgoing nationalism was inherently revelutionary».1 «At nasjonalismens hadde en fullstendig natur av revolusjon». Spisset sagt skal man ut ifra utsagnet trekke konklusjonen at «nasjonalisme=revolusjon». Altså at nasjonalisme førte til store og brå omveltninger i samfunnet av typen vi kunne se under den franske revolusjonen i årene 1789 – 1804(1814).
Slike bombastiske utsagn fører som regel ikke til noen fruktbare konklusjoner i historie og andre samfunnsvitenskaplige fag, ettersom vi til enhver tid operer med mennesker, som med jevne mellomrom handler irrasjonelt og uforutsigbart. Hvis man leser det som står foran komma i påstanden til Palmer, Colten og Kramer, så står det «Since such ideas could not be fully realized without the overthrow of every govermernment in Europe east of France».2 Utsagnet har nå på mange måter blitt sterkt redusert og fått tilføyd en del ekstra betingelser, ettersom områdene som Balkan og øst Europa var inndelt mellom den russiske tsaren, det Ottomanske riket og Habsburgske riket. En realisering av nasjonalismen ville dermed føre til at de kulturelle egenartene ville komme i konflikt med de store domminerende rikene. Men kan man derfor trekke konklusjonen at nasjonalismen er revolusjonær?
Etter min mening kan man ikke det, selv om det i mange tilfeller kan virke slik. Jeg vil i denne oppgaven vise at nasjonalismen ble brukt som en paraply for andre vikarierende motiver, en metode som også ligner på bruken av religion for å kunne legitimere sine handlinger.
Nasjonalisme
Nasjonalisme går under benevnelsen «isme». Ismene kom hovedsaklig på 1800 – tallet, og nasjonalisme som uttrykk dukket opp først rundt 1814.3
Selv om -ismene først kom på 1800 – tallet, var de fleste langt fra nye. De var bare blitt satt i et system og satt konkrete navn på slik at folk ikke bare vare i bedre stand til å kunne analysere samfunnet som en helhet, men analysen ble obligatorisk for folket. De fleste ismene hadde sitt opphav fra opplysningstiden eller enda tidligere.4 Det vil med andre ord si at når den polske nasjonalismen stiger frem på 1800 – tallet, så er ikke det i og for seg nytt, men det nye var at vanlige folk gjør seg opp en mening. Før hadde det bare hvert eliten som hadde formeninger om slike ting, for småfolket dreide spørsmålene seg bare om «hvem som ledet de som undertrykket dem», noe som ikke gjorde at spørsmålet var uten interesse for dem.
Det som var nytt med nasjonalismen var tanken om at hvert område med eget språk hadde en unik folkeånd med sin unike historie og verdenssyn som skulle bevares og perfeksjoneres.5
Nasjonalisme i Vest-Europa
I de store landene Spania, Frankrike og England, var ikke nasjonalismen en del av nasjonsbyggingen, ettersom de allerede på dette tidspunkt var enhetlige nasjoner. Nasjonalismen var der i form av forent opphisselse når det var spørsmål om nasjonens interesser, men ellers ble den bare tatt for gitt.
I resten av Vest-Europa ble nasjonalismen i all hovedsak stagget av myndighetene i de respektive land ettersom den førte til økt splid mellom de forskjellige gruppene innad i rikene. Unntakene var blant annet Finland som fikk sin uavhengighet fra det russiske riket, men fremdeles uderlagt tsaren etter at Sverige hadde tapt områdene i 1809 etter en rekke kriger mot Russland og Norge som gikk tapt fra Danmark til Sverige etter at Danmark hadde tatt part i feil side under Napoleonskrigen.
Finland fikk sin utvidede frihet fordi Alexander den 2. av Russland var liberalist og at et friere Finland ville gjøre det vanskligere for Sverige å ta området tilbake.
Norge fikk sin frihet like før Sverige skulle overta områdene. Dette som et ledd i den danske arvreprinsen Christian Fredrik i å sabotere den svenske overtakelsen mest mulig, og på sikt kanskje få tilbake områdene.6
I resten av Vest-Europa var nasjonalister en gruppe som var fryktet av de konservative og derfor måtte holde sine holdninger i det skjulte eller leve i eksil.7
De tysktalende områdene kom inn i en løs union etter krigen mot Napoleon, men alikevel adskilte områder. Dette passet utenriksministeren til det Habsburgerske riket (Metternich) perfekt, ettersom han var redd for at et oppsplitting av det Habsburgerske riket ettersom dette fort kunne føre til en dominoeffekt der alle områder med ulike språk ville kreve sin uavhengighet, og han var redd for at mange små nasjoner ville medføre en stor altomfattende krig (profetiske ord).8 Metternich passet derfor på å bruke sin innflytelse over den germanske federasjonen igjennom Østerrike som var en del av den.9
Den tyske filosofen Georg Friedrich Hegel som levde i perioden 1770 – 1831 hadde en teori om at det i den menneskelige tanke lå en uimotståelig trang til å drive frem en utvikling ved bruk av motsatser. En bestemt holdning til et statsanliggende (tese) ville medføre en motsatt holdning (antitese). Disse to holdningene ville til slutt ville medføre at man samlet seg om en ny revidert holdning (syntese). Teorien i praksis ville derfor medføre at selve etterstrebelsen av å ha et splittet Tysk rike kom til å medføre ideen om et forent rike bestående av tyske stater, som igjen til slutt medførte opprettelsen av en Tysk stat.10
Dette var ikke noe han kom til å oppleve selv, for Frankrike og Metternich gjorde sitt ytterste i å spille de tyske statene opp mot hverandre.
Hegel kom ikke til å oppleve et reelt forsøk på å forene de tyske statene, dette skjedde først i 1848.
Opptøyene i Paris
Den 24 februar 1848 abdiserte den franske kongen og flyktet til England. Dette skjedde fordi det hadde oppstått et nytt opprør.11 Dette opprøret hadde sin grobunn i at folk mente at landet ikke var demokratisk. Frankrike hadde stemmerett i sitt konstitusjonelle monarki, men systemet var bygd opp slik at bare hver trettiende mann hadde stemmerett. De radikale ville innføre stemmerett for alle menn(kvinner fikk først stemmerett i Frankrike i 1945), mens de liberale gikk inn for en mer utvidet utgave enn den som allerede eksisterte.12 For de liberale var redde for at de folkevalgte skulle komme til å drive frem irrasjonelle politiske handlinger for å favne om folkemassene.13 Kongen motsatte seg enhver reform og forbød demonstrasjoner i gatene den 21 februar 1848. Massenes respons var å barrikadere gatene, og da kongen kongen ville sende ut nasjonalgarden for å få slutt på barrikaderingen, nektet nasjonalgarden å gjøre dette. Kongen innså nederlaget og valgte å gå med på omfattende utvidelser av valgordningen.
På tross av dette var det noen grupperinger av republikanere som valgte å demonstrere mot kongen. Noen av disse skjøt mot garden som bevoktet huset der kongen var, garden svarte med å skyte tilbake og drepte 20 personer. Noen av disse ble av republikanerne lagt på vogner og paradert med igjennom gatene i Paris, som igjen førte til at massene igjen tilsluttet seg barrikadene. Mobben greide i løpet av tre dager å presse kongen til å abdisere og flykte.14 Republikanerne stanset planene til de som bare ville reformere systemet og erstatte den flyktede kongen med hans unge barnebarn. Med våpen erklærte de republikken og satte ned en gruppe på ti mennesker som utskrev valg av president.
Følgene av februarrevolusjonen i Paris
Februaropptøyene i Paris spredte seg raskt til resten av Europa. I det Habsburgerske riket slo nyheten ned i førsten av mars. På dette tidspunktet hadde allerede en lovgivende forsamling i Ungarn diskutert konstitusjonelle reformer og hvordan holde tysk innflytelse ute av Ungarn. Den radikale partiet i den ungarske forsamling ble oppløftet av nyheten fra Paris, og den tredje mars holdt lederen i partiet en flammende tale om fordelene med frihet. Talen ble med en gang gjengitt i aviser på tysk og lest i Wien. Resultatet ble at arbeidere og studenter gikk til barrikadene, slåss mot soldatene og stormet det keiserlige palass.
I ren forfjamselse over at noe slikt kunne skje, gikk Metternich av som utenriksminister og flyktet til England.
15. mars hadde nyheten nådd Berlin og startet store opptøyer. Opptøyene førte til at kongen i Prøysen lovet en grunnlov til folket. Styrene i de andre mindre tyske statene knakk sammen fortløpende etterpå som følge av opprørene. I slutten av Mars ble det kalt sammen til en kongress som skulle sørge for tysk enhet.15 Delegater ble valgt til å representere de forskjellige statene ved demokratiske valg ved å gå utenom de eksisterende statsmaktene.16
De valgte representantane besto i all hovedsak av akademikere, presteskapet og prominente handelsfolk. Kun unntaksvis besto den av radikale delegater.17
Kongressen gikk ikke noe lettere av at kongressen manglet legitimitet fra de områdene delegatene representerte. De hadde heller ingen maktapparat rundt seg, så da det brøt ut opptøyer i Frankfurt, så var kongressen nødt til å be Prøysen om hjelp.
Kongressen ble lagt til Frankfurt am Main, og startet i mai. Men allerede i oppstartingen hadde kongressen allerede fått sitt første tilbakeslag. Bohemia som hadde en stor befolkning bestående av tyskere og som medlem av den tyske konføderasjonen av 1815 var blitt invitert til kongressen i Frankfurt. kongressen tiltalte ikke den tsjekkiske befolkningen i Bohemia, og istedenfor å møte opp i Frankfurt, så kalte de inn til slavisk kongress i Praha.18
Neste problem var det faktum at dette nye tyske riket ville bestå av mange små stater og to store (Prøysen og Bayern). Forholdet mellom disse to var av en slik karakter at de ikke kunne tillate seg å underkaste seg den andre eller at en av dem greide å dominere over noen av de mindre tyske statene rundt, lederne i de små statene så seg også best tjent med å forbli autonome, ettersom de i kraft av statsledere hadde en opphøyd politisk status, som de ved en sammenslåing ville miste.19 Neste store hinderet, var at mange så for seg en liberal stat med en grunnlov som sikret befolkningens rettigheter og som hørte på folket igjennom frie valg.20
Dette var et problem, ettersom Prøysen, som var det sterkeste tyske staten rent militært, i all hovedsak ikke var liberalt.21 Et siste problem var, hvor skal det tyske rikets grenser gå, og hvem skulle være rikets overhode?
Sluttresultatet ble at kongressen ble mislykket og avsluttet i 1849.
Konklusjon
Hadde nasjonalismen hatt den revolusjonære identiteten som oppgaveteksten antyder, så skulle man ved dette tidspunktet greid en form for samling av riket. Isteden pekes det på at luften hadde gått ut av revolusjonen som den hadde hengt seg på som grunn for at den ikke ble vellykket.22 Altså at nasjonalismen ikke i seg selv var den reelle drivkraften bak revolusjonen, men liberalismen fra Frankrike februar 1848. Selv om revolusjonen forsvant, så forble ønsket om en forent nasjon i bakgrunn, noe som gjorde det lett for Prøysen noen år senere å underlegge seg de tyske statene militært. Det kan hevdes at militær anneksjon av områder egentlig er en mer ekstrem form for systemendring enn en revolusjon, det kan i å for seg medføre riktighet, men Bismarck som forente Tyskland var ingen nasjonalist, men snarere en opportunist, som var villig til å bruke de virkemidlene som passet ham best til de tidspunktene de var mest effektive. Med andre ord, nasjonalismen ble brukt som skalkesjul for andre bakenforliggende grunner.
Litteratur
Palmer, Colten & Kramer, A history of the modern world since 1815, The McGraw-Hill 2002
Nordens historie 1397 – 1997, 10 essays, Fra kongemakt til folkemakt, Tore Pryser
1Palmer, Colten & Kramer s.446
2Ibid s. 446
3Palmer, Colten & Kramer s.446
4Ibid s. 437
5Ibid s. 446
6Nordens historie 1397 – 1997, 10 essays, Fra kongemakt til folkemakt, Tore Pryser, s. 101
7Palmer, Colten & Kramer s.447
8Ibid. s. 483
9Ibid. s. 453
10Ibid. s. 447
11Ibid. s. 476
12Ibid. s. 476
13Ibid. s. 440
14Ibid. s. 476
15Ibid. s. 484
16Ibid. s. 491
17Ibid. s. 491
18Ibid. s. 486
19Ibid. s. 490
20Ibid. s. 489
21Ibid. s. 490
22Ibid. s. 491
