Innledning:
Selv om begrepet folkemord dukker opp i nyhetsbildet av og til(under undertegnedes levetid, så har undertegnede hørt begrepet brukt om konflikter i Jugoslavia, Rwanda, Darfur, Sri Lanka og Palestina), så er det å drøfte fellestrekk mellom regimene som har vært ansvarlige for folkemord opp gjennom historien så enkelt som man skulle ha trodd. Dette fordi det i nyhetsbildet har gått inflasjon i begrepet folkemord og andre lignende begrep for å kunne få størst mulig oppslag.
Hva folkemord er og konsekvensene av det, er klart og tydelig nedfelt i FN sin konvensjon om forhindring og avstraffelse av forbrytelsen folkemord artikkel 2 og artikkel 3 som ble vedtatt 9. desember 1949. Her kommer nevnes det ting det ikke er lov til å gjøre mot ’en nasjonal, etnisk eller religiøs gruppe.’ Det er her verdt å legge merke til at politiske og sosiologiske grupper er utelatt fra grupper det er forbudt å begå kollektive handlinger mot. Da FN den 11. desember bekreftet Nürnbergcharteret , var politiske og sosiologiske grupper en del av det som ble kalt folkemord, men etter påtrykk fra Sovjet ble dette fjernet fra folkemordskonvensjonen.[1] På den måten kunne man ikke i ettertid komme og si at Sovjet bedrev folkemord på politiske dissidenter og sosiale grupper som kulakker og kosakker. Det faktum at disse to gruppene var utelatt fra konvensjonen, gjorde også at USA etter krigen kunne forfølge kommunistene i sitt eget land uten at noen kunne si at man forbrøt seg mot menneskeheten.
Én skulle formode at med en klar konvensjon å kunne gå ut i fra, så skulle det være lett å kunne stadfeste om noe er folkemord eller ei. Dette er ikke tilfelle, da det går frem av konvensjonen at man skal ha til hensikt å begå et folkemord, noe som ikke er lett å bevise. Først i år 2000 avgjorde FNs krigsforbryterdomstol at massakren i Srebrenica var å regne som et folkemord, men staten Bosnia-Hercegovina vant ikke frem i sin sak mot Serbia, om at Serbia hadde begått folkemord, da domstolen mente at det etter strikte juridiske definisjoner ikke kunne si at det lå en entydig intensjon bak overgrepet.[2]
Ettertiden har også vist at ikke bare den strenge tolkningen av folkemord i artikkel 2 skulle være til hindre i å erklære noe for et folkemord, men også artikkel 1, da den konstaterer at folkemord er en forbrytelse etter folkeretten og at de kontraherende parter påtar seg å forhindre og straffe.[3] Det den sier, er at når man erkjenner at et folkemord pågår, så skal resten av verdenssamfunnet intervenere. Dette gjør at stater er villige til å bortforklare hendelse med finurlig språk som ”folkemord lignende hendelser” som de gjorde om Rwanda i 1994.[4] Kosovo i 1999 har i ettertid vist seg å være det eneste stedet der det internasjonale systemet har vist seg villige til å intervenere for å stoppe et mulig folkemord slik som artikkel 1 forutsetter,[5] men det ble gjort uten at man greide å få et mandat fra sikkerhetsrådet til å gå til krig mot Serbia. Hvis man er villig til å spekulere kynisk, så kan man også spørre seg om det fra NATO sin side var en gullerot i intervensjonen at en inngrepen mot Serbia også ville være en liten ydmykelse mot Russland.
Med tanke på hva som er folkemord og hva som ikke er folkemord, så vil jeg i denne oppgaven bruke folkemordene i Namibia, Ottomanske riket, Nazi-Tyskland, Kambodsja, Jugoslavia og Rwanda som eksempler. Oppgaven vil i hovedsak basere seg på boken ”Folkemordenes Svarte Bok” som er redigert av Bernt Hagtvet. Nils Johan Larvik sin sammenligning av folkemord på side 70 i ”Folkemordenes Svarte Bok” vil bli brukt som utgangspunkt for drøftingen av fellestrekk for regimer som er ansvarlig for folkemord.
Til slutt avslutter jeg med en konklusjon hvor jeg tar for meg hvilken nytte denne kunnskapen har for oss i dag.
Likhetstrekk mellom folkemord:
Nils Johan Lavik sier i Folkemordenes Svarte Bok på side 70 at det er klare likhetstrekk mellom de ulike folkemord i form av at de blir utført i totalitære stater som Sovjetunionen, Nazi-Tyskland, Kambodsja og så videre.[6] Dette kan i og for seg være sant, men her må man også tenke ting litt i historisk perspektiv. En totalitær stat er en stat som blir styrt ut i fra en sosial idé og var positivt ladet. Ettertidens sammenkobling mellom totalitarisme og fascisme/nazisme gjør at ordet har en entydig negativ klang. Kommunismen som ville ha vært en naturlig gruppe å plassere under totalitarismen, vil ikke godta dette, og mener at totalitarisme bare kan og bør brukes om nazistiske og fascistiske stater.[7] Nazistene ble sågar valgt frem til makten på ordinert demokratisk vis i det som var et av samtidens mest demokratiske samfunn, og selv om folk flest ikke var overbeviste nazister, så var det knapt noen eller ingen motstand mot Hitler da han tok kontroll over det tyske riket, mens kommunistene kom til makten gjennom borgerkrig og terror mot egen befolkning.[8] Hvis man tolker begrepet i strengt ut i fra sin egentlige betydning, så vil det være veldig få regimer som har begått folkemord som faller inn under denne gruppen. Strengt tatt er det bare Nazi-Tyskland og Kambodsja som vil tilfredsstille kravene(i og med at Sovjetunionen per definisjon ikke begikk noen folkemord). Derimot hvis man tolker totalitær stat noe videre for å dekke litt videre, så vil man få et historisk problem med argumentet i og med at verden i all hovedsak de siste tre til fire hundre år i all hovedsak har bestått av totalitære og diktatoriske stater i form av eneveldige monarker, og verden den dag i dag, selv etter jernteppets fall, så består mange av verdens stater av totalitære og diktatoriske stater på alle kontinenter(Europa er representert ved Hvite Russland) i form av militærjuntaer, presidenter som blir valgt for livstid/guddommelighet, despoter, etc. som styrer ’sine’ land ut fra hvordan de føler er den korrekte sosiale formen å styre landet på uten at det blir begått noen folkemord, så blir argumentet tynt og bringer oss ikke noe nærmere en sannhet om hva som er signifikante kjennetegn ved stater som har vært ansvarlige for gjennomføringen av folkemord.
Larvik sin argumentasjon blir brått mer spennende når man kommer til påstand nummer to. Her er påstanden at det er en sammenheng mellom folkemord og oppløsning av imperier og kommuniststater.[9]
Det at tilbakegangen av et imperie kan medføre mange uønskede ting er ikke en ny tanke. Perikles hevdet i sin tid at ”det var kanskje feil å ta et imperie, men det er farlig å gi glipp på det” da han beskrev det faktumet at Hellas hadde blitt et imperium.
Selv om undertegnede langt på vei er enig i Larvik sin grunntanke i at det er en sammenheng mellom oppløsning av imperier og kommuniststater, så har den nok argumentet materialisert seg på en litt uheldig måte. Å påstå at oppløsning av kommuniststater har en sammenheng med folkemord med bakgrunn i at dette har skjedd én gang er å betegne som noe tynt som utgangspunkt for å finne sammenhenger. Ved nærmere ettertanke ville det være langt mer naturlig i ettertiden å kalle Jugoslavia for et imperium og dermed sammenligne folkemordet som serberne begikk der med det som skjedde i restene av det ottomanske imperiet og folkemordet som tyrkerne begikk på armenerne. Videre bruker Larvik Rwanda som eksempel på et folkemord som kan sees i sammenheng med tilbakegang av et imperium. Dette virker noe underlig, da hutuene som begikk folkemord på tutsiene, allerede i 1959 sørget for at det var Hutuene som fikk makten, med mindre Larvik anser det bestående Huturegime i Rwanda som et imperium, og dermed delforklarer hva som skjedde i Rwanda med at det Rwandiske imperiet var på tilbakegang og at hutuene brukte dette for å fjerne tutsiene.
I motsetning til Larvik sitt første påstand, der påstanden favnet for vidt, så har Larvik med sin andre påstand endt opp med en påstand som er altfor snever og delvis bommer. En bedre formulering som muligens dekker Larvik sin intensjon(med en fare for at den nye formuleringen vil ende opp med å være for vid), vil være ”folkemord vil som oftest skje når regimer som ikke består av en relativ homogen etnisk/kulturell/religiøs populasjon opplever sterk tilbakegang eller oppløsning”. Denne formuleringen treffer rimelig godt på de fleste av folkemordene som er tatt med i denne sammenligningen, med unntak av Namibia og Sudan, men den bommer ikke like grovt som formuleringen til Larvik. På den andre siden er denne formuleringen muligens noe i videste laget, men hvor bare folkemordet i Namibia faller utenfor.
Den siste påstanden til Larvik om sammenhenger mellom folkemord, mener undertegnede er nesten å regne som en forutsetning for at et folkemord overhode skal kunne finne sted. Larvik tar utgangspunkt i studier av Holocaust, folkemordene i Armenia og Kambodsja og overgrepene som skjedde i Argentina i årene 1976-83. Det man kunne finne der var en ”eskalerende destruktiv sosial prosess. Sosiale konflikter med mistillit, fordommer og mistenksomhet var begynnelsen. Fortsettelsen var økt stempling av en gruppe som syndebukker, med ’mellomstasjoner’ som diskriminering, trakassering og økende voldsbruk – inntil det hele endte opp med en totalt dehumaniserende språkbruk og legitimering av drap.”[10] Dette er et hendelsesforløp som ikke bare gjelder for de plassene som blir nevnt i teksten, men også i Rwanda der tutsier konsekvent ble referert som kakkelakker. I Namibia ble den svarte befolkningen der ikke ansett som noe mer enn dyr og ble behandlet som undermennesker fra den dagen Tyskland overtok områdene etter delingen av Afrika mellom stormaktene. I Jugoslavia hadde man elementet at De andre ikke var kristne og at en utrensking av muslimene ville være en naturlig reaksjon ’tyrkeråket’.[11] En slik dehumanisering som her beskrives, er essensiell for å bygge opp om at de man tar livet av ikke er en av ens egne. På lik linje som mennesker som har husdyr som skal slaktes ikke gir navn til de dyrene som skal slaktes, er det derfor viktig at den som avretter menneskene i minst mulig grad anser ofrene sine som mennesker, men som skadedyr eller andre lignende skapninger som det er best for samfunnet at man kvitter seg med.
Det som Larvik ikke nevner i sin artikkel som er like viktig for at et folkemord skal kunne skje som den dehumaniserende språkbruken, er at regime har:
1. En ideologi som tillater at noen folkegrupper er mindre verdt enn hovedpopulasjonen.
2. Resurser til å kunne ta knekken på den undertrykte folkegruppen.
Opp gjennom store deler av historien har nok punkt to verdt en vesentlig grunn til å holde antall folkemord på jorden nede. Det å drepe hele folk var lenge neste umulig rent ressursmessig. Med tidens løp med mer effektive våpen som lett kan drepe store mengder mennesker på lang avstand, så har det å begå folkemord, etnisk rensing og massemord blitt en langt enklere prosess.
Men selv om det har blitt enklere, så trenger man en ideologi som rettferdiggjør overgriperens handlinger slik at overgriperen ikke blir traumatisert av de handlingene vedkommende begår. For de som begår disse massemordene er paradoksalt nok ikke umoralske mennesker. Derimot mennesker som man ellers ville har kalt gode moralske mennesker. Psykologen Harald Welzer går så langt som å si at: ”uten moral, kunne ikke massemyrderiene ha funnet sted.”[12] Moralen er utrolig nok at det som gjøres, blir tross alt gjort til felles beste. Dermed kan de leve videre med de handlingene de har begått uten å ha nevneverdige samvittighetskvaler i ettertid.
Konklusjon:
Et studie av folkemord burde ha som formål å skape bevissthet rundt temaet slik at noe slikt aldri skal kunne skje igjen. Men som vi har kunnet se, så er det å finne gode sammenligninger mellom folkemordene ikke en enkel oppgave, da folkemordene gjerne er har lokale forklaringsgrunner og at de fleste fellestrekk man finner som greier å favne over et par folkemord, raskt ender opp med å bli veldig generelle vendinger. Samtidig er det flere hendelser i historien som ligner veldig på folkemord, men som ikke kan defineres som det på grunn av strenge juridiske krav som stilles til begrepet folkemord, noe som gjør at det ikke er lett for en vanlig person å vite om det som foregår i en konflikt(sannheten er også det første offer for enhver konflikt).
Hva kan vi så gjøre med den kunnskapen som denne sammenligningen av folkemord har gitt oss?
Så langt undertegnede kan se er det eneste å prøve å passe på at det ikke blir brukt dehumaniserende språk om grupper innenfor nærmiljøet.
[1] Folkemordenes Svarte Bok, Bernt Hagtvet, side 332.
[2]Hagtvet, side 359.
[3] Ibid., Side 17.
[4] Ibid., Side 51.
[5] Ibid., Side 574.
[6] Hagtvet, Side 70.
[7] Folkmordens Historia, Kristian Gerner & Klas-Göran Karlson, Side 30.
[8] Ibid., Side 31 - 33
[9] Hagtvet, Side 70.
[10] Hagtvet, Side 70.
[11] Ibid., Side 348.
[12] Hagtvet, Side 26.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar