Innledning

Den store krig starter.


Året 1914 den første August erklærer Tyskland Russland krig, og dermed starten på første verdenskrig. For Gunnar Knudsen som var statsminister kom alt overraskende da han fikk vite om Østerrikes ultimatum ovenfor Serbia 23 Juli. Beskjeden om ultimatumet fikk han først 27. Juli, ettersom han var ute på seiltur med seilbåten sin. Gunnar Knudsen hadde så sent som under en trontaledebatt i februar 1914 uttalt at «Hvad er der paaferde? Det skulde være interessant at vite. For tiden er da forholdet det, at den politiske himmel, verdenspolitisk set, er skyfri i en grad, som ikke har været på tilfældet paa mange aar». Selv om han ikke var alene i verden i å påstå dette, så taler det for hvor mye fokus det var på å holde Norge forberedt på en eventuell krig. Som Venstremann, var han en idealist som ikke likte tanken på å oppruste de militære styrker. Han gikk med på bestillingen av to panserskip fra Storbritannia i 1912, men ettersom de enda ikke var levert i 1914, så endte de opp i den Britiske marine isteden.
Det var en alminnelig tanke det at menneskets fremskritt skulle umuliggjøre tanken om en storkrig mellom stormaktene. Engstelsene var heller større ovenfor kvenene som ikke ville bli norske og muligheten for at Russland ville ta Finnmark for å få isfrie havner ut til havet. Denne frykten var i sterk grad overdreven, og forsvaret ble fra og med 1910 rettet mot et nøytralitetsvern. Med unntak av disse nevnte farene, så var den alminnelige tanken den at man måtte ha kontroll over havene for å i det hele tatt ha muligheten til å invadere Norge, og hvis man hadde kontroll over havet, hvilken mening skulle da en invasjon av Norge da ha. Norge prøvde også å få de fire stormaktene(England, Frankrike, Russland og Tyskland) til å garantere at Norge skulle forbli nøytralt i fremtidige konflikter, men fikk bare lovnader om dette igjennom «Integritetspakten» av 1907. Uansett var Storbritannia den klart største sjømakten i verden, og Norge hadde vært strategisk i det å sørge for at Kongen som ble innsatt hadde en Engelsk kone. På den måten mente de å ha sørget for at Storbritannia ikke ville la det gå upåaktet hen at Norge kom i konflikt med andre land. Storbritannia anså også at hvis noen av de andre stormaktene skulle ta kontroll over Norge, så ville det forrykke den eksisterende maktbalansen der Storbritannia var den som var klart på toppen.

Norge hadde stor tiltro til nøytralitet, ettersom det i tiden frem mot 1914 hadde blitt gjort mange fremstøt i arbeide med å rettsliggjøre forholdene mellom stridende stater, og mellom stridende og nøytrale stater. Viktige traktater som kan nevnes her er Parisdeklarasjonen av 1856, som for første gang vedtok prinsippet om «frit skib, frit gods». Den sa at nøytralitet går foran nasjonalitet, dvs. hvis godset i et skip tilhører en nøytral stat og skipet er fra en fiendtlig stat, så er hele skipet å regne som nøytralt. Er skipet fra en nøytral stat og lasten tilhørende en fiendtlig stat, så er lasten å regne som nøytralt. Unntaket her er transport av kontrabande. Haagkonvensjonen av 1907 tok for seg hvilke rettigheter og plikter en nøytral stat hadde ved krig til havs og til land. Den tok også for seg likhetsprinsippet, dvs. at en nøytral nasjon ikke hadde lov til å gi fordeler til en krigførende part uten at man samtidig ga de samme godene til den andre parten i konflikten. Det samme gjaldt også for boikott. Brudd på disse punktene var ensbetydende med å bryte nøytraliteten. Haagkonvensjonen sa også at privatpersoner kunne drive handel som de selv ville, og var ikke bundet av likhetsprinsippet. Når det gjaldt havet, sa den at krigsmakter ikke skulle krenke territoriet til nøytrale stater, men samtidig var ikke de nøytrale statene tvungne til å håndheve dette, noe som fort kunne ble et lite problem. For hvor mye kan en liten nasjon svare hardt mot hardt når den som forbryter seg har en enorm sjøflåte? Spørsmålet som kom til slutt var om hvor grensen gikk mellom «akseptable krenkelser» og det å «stille territoriet til disposisjon for en krigførende part». «Ræstad skriver «nøitralitet ulik de fleste andre retsprinsipper har skiftende gyldighet. Det er et papir som stiger og synker i kurs efter tidens tand»». Den siste av de store deklarasjonene som er verdt å merke seg er Londondeklarasjonen av 1909. Den tok for seg reglene om kontrabande. Den delte inn handelsvarene i tre grupper: Absolutt kontrabande, betinget kontrabande og frie varer.

I motsetning til landkrig, der plyndring og inndragelse av eiendom var forbudt, og man skulle ta hensyn til eiendom ved bombing, så kunne private skip og last bli tatt beslag i. Deklarasjonen sa at hvis et skip ble oppbragt med forbudte varer(kontrabande), så skulle skipet vanligvis bli tatt med til en hjemmelig havn. Der kunne skipet bli stilt for en prisdomstol,for å finne ut om de faktiske forholdene rundt oppbringelsen av skipet og om det transporterte kontrabande varer. Prisskip kunne i unntakstilfeller senkes på stedet hvis det å bringe inn skipet ville føre til stor fare for mannskapet, men man skulle sørge for mannskapet til prisskipet før man senket det. Det ble ikke gjort noe forskjell mellom overflateskip og undervannsbåter. Londondeklarasjonen ble aldri ratifisert av signaturstatene, men begge sider sa at de skulle forholde seg til deklarasjonen under krigen. Storbritannia brukte den for å legitimere sin blokade mot sentralmaktene, mens tyskland legitimerte sine torpederinger av skip med sine ubåter med samme deklarasjon. Norges løsning på problemene rundt det å forholde seg nøytralt, skulle etter planen være ved å ikke ha noe politikk i det hele tatt ovenfor de krigførende stater. På den måten ville man ikke risikere å bli beskyldt for å stå i lag med den ene parten fremfor den andre, ettersom det da var de private som skulle stå for alt, men hvordan denne politikken slo ut i praksis vil jeg ta opp nærmere senere.