Kapittel 3 eller 4

Krigen fra dansk ståsted
Da krigen brøt i 1914 hadde de skandinaviske landene allerede i 1912 inngått en avtale om felles nøytralitets regler.1 Det denne ikke hadde tatt med i beregningen var hvordan man skulle handle når de tre skandinaviske landene hadde så vidt forskjellige fokus i krigen. Der Norge tenkte vestover mot Storbritannia som den part man måtte unngå å havne på feil side i forhold til hvis nøytraliteten ikke skulle lenger være mulig, tenkte Sverige østover. Der lå Sveriges arvefiende nummer en, Russland. Sverige hadde ikke glemt at de hadde mistet hele Finland til Russland under den siste krigen i 1809. I tillegg var de svenske befolkningen mest sympatisk over for Tyskland som var det landet som Sverige hadde mest kontakt. Med tanke på at «min fiendes fiende er min venn», så forsterket båndet seg mot Tyskland enda mer med håp om at Russland ville tape. Med så forskjellige interesser i krigen, var det ikke ut ifra et dask synspunkt helt urealistisk at de to skandinaviske landene i nord kunne ende opp med å gå med i krigen på hver sin side. Danmark på sin side hadde fokus rettet mot et tredje punkt. Tyskland i sør var på mange måter en nasjon som Danmark ikke hadde råd til å gå til krig mot, samtidig som de håpet på at Tyskland skulle tape krigen.2 Grunnen til dette håpet var det forsmedelige tapet mot det tyske riket som gjorde at de i 1864 mistet Slesvig til Tyskland. En hærlov fra 1867 sa at man skulle ha en liten men bedre utrustet mobil hær som kunne virke sammen med andre stormaktshærer. Hensikten med denne loven var at man håpet på å kunne gjøre felles front sammen med Frankrike ved en eventuell fransk-tysk krig. Dette håpet ble knust av en rask og knusende tysk seier over Frankrike i 1870.3 Ønsket om å få gjenforent Danmark var en ting som den danske konge Christian 10. selv også gjerne ønsket å gjennomføre, han kalte seg stadig hertug av Slesvig.4
Forsvaret av Danmark
Danmark hadde i grunnen bare en nasjon å være redd for i forhold til en invasjon. Det var Tyskland. Man regnet med at hvis Danmark skulle havne i strid, så ville ikke dette være for bare å forsvare sin nøytralitet, men å forsvare hele eksistensgrunnlaget til Danmark. I perioden 1885-1894 ble det anlagt et sterkt omdiskutert festningsverk rundt København. Tanken var at man skulle holde ut på Sjælland til andre stormakter kom Danmark til unnsetning ut ifra egeninteressen av å forhindre at Tyskland ble for stort.5 Det forsvarkritiske partiet venstre kom til makten i 1901, så de på nytt problemet med å forsvare Danmark. De valgte å stille spørsmålet rundt det danske forsvaret på en annen måte. Isteden for å spørre «hvordan best forsvare Danmark mot angrep?» spurte de «hvordan forhindre at noen fremmede makter angriper Danmark?». Vanligvis gir disse to spørsmålene samme svar. Et sterkt forsvar vil føre til at en invasjon vil koste mer enn det vil smake. I Danmarks tilfelle var dette ikke tilfelle. Det danske forsvaret som allerede kostet staten mer enn halvparten av den danske stat sine inntekter6 hadde ingen mulighet til å stille opp et adekvat forsvar mot den effektive tyske hær, men den var en trussel hvis den allierte seg opp med Tysklands fiende Storbritannia. Derfor kom de til den konklusjonen at hvis de satte opp et forsvar som var innrettet på å slå tilbake nøytralitetskrenkelser fra Storbritannia. 4 år senere kommer det radikale venstre til makten i Danmark. De er enda mer kritisk til forsvaret enn den forrige. Deres konklusjon var forsvarsinstallasjoner og opplært mannskap kunne bli tatt av til fange av Tyskland i en eventuell krig. Statsminister Munch mente at den tyske hær kunne være i stand til å seile ut om kvelden og ta København innen daggry. Løsningen ble derfor en videre nedbygging av forsvaret samtidig som man gikk inn i et hemmelig militært samarbeid med Tyskland slik at Tyskland fikk vite alt om det danske forsvaret. På den måten håpet de på at man ved hjelp av å spille med åpne kort, skulle de kunne vise tyskerne at de ikke hadde noe å frykte fra Danmark.
Erik Scavenius
Med den nye radikale venstre regjeringen, kom det også inn en ny utenriksminister ved navn Erik Scavenius. En mann som kom til å bli hyllet for å være den som holdt Danmark utenfor krigen7 samtidig som han fikk sitt rulleblad skitnet til av at han sa ja til å være Dansk statsminister i perioden 1942-1943.8 Han var det yngste medlemmet i regjeringen med sine 35 år, og hadde i sin tid ikke meldt seg inn i partiet på grunn av ideologisk overbevisning, men fordi han så at det var bedre sjanser for å å gjøre karrière i det radikale venstre og i tillegg gikk de konservative inn for en opprustning av hæren som etter hans mening bare ville føre til økt krigsfare.9 Erik Scavenius hadde en rasjonell utenrikspolitikk og var en iskald realpolitiker. Han ble ansett som tyskvennlig, noe som han visste å utnytte ved å true Tyskland til å gjøre innrømmelser med trusselen om at han ellers ville gå av og han ville bli erstattet av en mindre tyskvennlig person. Scavenius kunne med rette i langt større grad argumentere ovenfor britene at de måtte gjøre innrømmelser til Tyskland, ettersom man risikerte at Danmark ville bli invadert hvis de ikke oppførte seg pent. Taktikken til Scavenius var å gi masse ettergivelse på små saker som egentlig ikke gjorde så mye, for så å true når de store sakene kom der han hadde en sjanse til å få igjennom sitt punkt. Hans suksess som utenriksminister gjorde at man kunne tåle hans elitistiske og arrogante oppførsel. Han skal ha sagt ved et folketingsmøte at «Det inngår ikke i utenriksministerens plikter å forsøke forklare de enkleste sammenhenger for mennesker som likevel mangler evner til å forstå dem».10 Kong Christian 10. skal ha uttalt «Utlandet, å ja det ordner Scavenius, han frelser oss jo alle».11 I 1917 ble han tilbudt statsministerposten12, men han avslo fordi han mente at jobben ville medføre at han ble forstyrret fra det spennende utenriksarbeide til fordel for åtte timers dager og annet svada. Da han tiltrådde som statsminister i 1942 ble statsministerjobben slått sammen med utenriksministerjobben. I 1917 reddet han den tyske ambassadøren i København ved å skjule ham fra en skandale som kunne ha kostet den tyske ambassadøren både karrière og liv. Som takk fikk han fra den samme ambassadøren se tyske planer om hvordan en hurtig invasjon av Danmark skulle foregå. Scavenius tiet om sine kunnskaper til denne planen under hele krigen og igjennom mellomkrigstida. Noen har i ettertid påpekt at denne informasjonen kunne ha hvert viktig for både Norge og Danmark i forhold til forsvaret av landene i 1940.13
Krigen
Etter at hadde blitt innført i Danmark i 1901, så hadde ansvaret blitt overført fra kongen til ministrene. Den nå ansvarsfri kongen greide ikke helt å føye seg helt under dette nye systemet og fortsatte å blande seg inn i politikken. Selv om mange av ministrene fra det radikale venstre tvilte på kongens dømmekraft, så ble det anerkjent at han hadde en kompetanse på det utenrikspolitiske feltet og at kongen hadde vetorett på beslutninger som hadde ringvirkninger av en hvis størrelse.14 Men det var denne dømmekraften til kongen, som kunne medføre at Danmark kunne komme i krig med Tyskland, var de særs redde for. Særlig ettersom kongen ivret stort etter å få tilbake og som han innså at han kunne få tilbake igjennom denne store konflikten. Men i første omgang slo det heldig ut for den radikale regjeringen. Saken var en henvendelse fra Tyskland om å minelegge dansk farvann for å beskytte Tyskland mot den britiske flåte. Den radikale regjeringen helte mot å etterkomme det tyske kravet for å unngå en eventuell selvtekt fra Tyskland, men de var ikke så sterke i troen at de ville gå imot kongen på denne saken. Til regjeringens store overraskelse talte kongen varmt for å minelegge områdene i Danmark etter forespørsel fra Tyskland og at dette skulle skje uansett om hva folketinget mente om dette i forhold til om dette var for store innrømmelser å gi til Tyskland.15 Det skulle vise seg at kongens iver etter å minelegge områdene var basert på en misforståelse. Kongen hadde konsultert seg med admiral Kofoed-Hansen om minene kunne bli lagt ut uten å bli armert. Kongen forsto det dithen at dette ville bli gjort, og ga beskjed videre til Storbritannia om dette i all hemmelighet.16 Til kongens fortvilelse, så ble minene lagt ut armert. Dette til britiske protester, men det forhindret nok at Tyskland valgte å ta saken i egne hender.17 16. september 1914 ankommer en dansk utsending til Storbritannia for å gjennomføre samtaler med viktige ministre(deriblant utenriksminister Sir Edward Grey og marineminister Winston Churchill). Der fikk de vite at Storbritannia ikke hadde noen planer for marineopperasjoner i dansk farvann. Storbritannia hadde for lengst innsett at Danmark lå under tysk interesseområde, og så med stor glede på alle de små skritt som Danmark tok for å unngå å bli helt oppsugd av det tyske riket.18 Under disse samtalene antydet også den britiske utenriksministeren at han gjerne ville gå inn i fredsforhandlinger med Tyskland for å gjenopprette freden på en ærefull måte.19 Samtidig hadde Scavenius hatt tanker om et fredsinitiativ fra de nøytrale landene med base i København. Planen er å invitere den tyske keiser til Danmark samtidig som danskekonge sine to fettere kongen av England og tsaren av Russland. 5. november drar de på nytt til Storbritannia for å forsikre seg om at Storbritannia er villige til å inngå fredsforhandlinger, noe som utenriksminister Grey svarer bekreftende på. Da invitasjonen kom til den tyske keiser, ble den tatt imot med begeistring. Ikke fordi de ville ha fred igjen, men for å utnytte det danske initiativet til å få til en separatfred med Russland slik at de kunne overføre styrker til vestfronten og øke muligheten for seier der. Dette var det verst tenkelige scenariet for Danmark, ettersom dette ville føre til et ekstremt mektig Tyskland i Europa, noe som igjen ville føre til at Danmark ble relativt sett enda mindre enn sin nabo i sør og at sjansen for å få tilbake Slesvig.20 Tyskland ventet tålmodig på svar fra Danmark frem til den 27. desember før de presset på Danmark om å få noe svar. I januar drar Scavenius til Berlin og antydet at separatfreden med Russland var så godt som vunnet. Hvilke forhåpninger Tyskland hadde til disse forhandlingene vet man ikke, men det kan tenkes at disse forhandlingene førte til at Danmark fikk litt større slingringsmon i diplomatiet, ettersom Tyskland var i et slags avhengighetsforhold til den danske diplomat kontakten i Russland.21 På handelsiden briljerte den danske utenriksministeren Scavenius. Den 20 august fikk han med seg Tyskland på at en hvis mengde av den tradisjonelle fødevareeksporten til Storbritannia. Scavenius satte den danske eksporten til Storbritannia i sammenheng med at Danmark kunne fortsette å bedrive handel med sine skip på britiskkontrollerte områder og at det kunne føre til stopp i eksport av dyrefôr til Danmark, noe som ville ha ført til at de danske dyrene hadde blitt utmagret. I november kom det skjerpelser av kotrol av transitt varer, også denne gangen greide Scavenius å overbevise Tyskland, om at Danmark og Tyskland hadde sammenfallende interesser når det gjaldt den danske handelen med Storbritannia, og gikk derfor med på at Danmark gikk inn i samtaler med Storbritannia om hvordan den oversjøiske handelen skulle holdes på stedet hvil.22 Allerede i desember 1914 prøvde Storbritannia seg på nytt i forhold til den danske handelen. Denne gangen ville de ikke inngå avtaler med staten direkte, ettersom man innså at slike avtaler hadde begrensninger ut i fra hva folkeretten sa om hva de fikk lov til å gjøre som nøytrale stater. Derfor ville de denne gangen inngå separate avtaler med handelshusene etter modell fra Nederland og Norge. Dette likte ikke den danske regjeringen i stor grad, ettersom man anså at handelshusene var en for svak part til å kunne bedrive forhandlinger med Storbritannia. Danmark sendte da en delegasjon til Storbritannia for å forhandle frem en avtale på vegne av den danske stat. Den 26. desember var avtalen med handelshusene ferdig, samtidig som den danske statlige forhandlingene foregikk i London. Storbritannia oppdaget raskt at avtalen ikke gikk overens med det danske lovverket, og at det derfor ikke var noen grunn til å satse på denne, men isteden satse på de forhandlingene som foregikk i London med den danske stat. Der holdt den danske forhandlingslederen Clan distansen ut, og endte til slutt opp med en avtale som var en mer eller mindre stadfestelse av den situasjonen som allerede eksisterte, noe som den danske stat ikke hadde noen problemer å gå med på.23 Da Storbritannia i mars 1915 sluttet å gjøre forskjell på kontrabande varer å varer som vanligvis ikke ansås for kontrabande og kun fikk lov til å importere varer til eget forbruk, så ble det for vanskelig for det danske utenriksdepartementet. Det britiske forbudet var så strengt at hvis det var noen varer som kunne bli brukt til nasjonal produksjon av en vare som igjen ble solgt til Tyskland, så skulle denne eksporten innskjerpes så mye at det ikke var noe igjen å eksportere etter at hjemmemarkedet var dekket. Scavenius måtte til slutt innrømme at den eneste måten som kunne få handelen til å fungere på en akseptabel måte, samtidig som man ikke skulle forbryte seg med Haagkonvensjonen, var hvis man tillot bransjeavtalene.24 Med innføringen av den uinnskrenkede ubåtkrigen i 1917, så den tyske marine med stor irritasjon på at danske skip omgikk den tyske blokade av Storbritannia. Den 22 mai 1917 stilte Tyskland et ultimatum om at Danmark skulle stanse den danske eksporten til Storbritannia, samtidig som de fortsatte med eksport av levende hester til Tyskland. Scavenius svarte med å si at hvis det skulle innføres eksportforbud mot Storbritannia, så ville det også medføre stopp i eksport av hester til Tyskland. Scavenius spilte høyt, og da han informerte de andre holdt han samtidig tyst om det han visste om hvor fort og lett Tyskland kunne besette Danmark hvis de ville.25
Oppsummering av den danske kamp
Den danske regjeringen hadde lagt seg opp til en politikk som var helt inntil den tyske politikken, i et forsøk på å søke tillit til Danmark i Berlin. Denne tyskerpolitikken er det blitt sagt mye ondt om i Danmark i ettertid, men man kan trolig på det rene si at en annen mer ærefull politikk, så hadde dette medført at Danmark hadde blitt invadert av Tyskland. På den andre siden ville da også andre si at hvis så hadde hvert tilfelle, så hadde nok Danmark fått lov til å trekke sine grenser mot Tyskland enda lenger sør, noe som blant annet Scavenius var sterkt kritisk til, ettersom han fryktet at et hevngjerrig Tyskland ville ta det tilbake med renter.26
Det som er verdt å bemerke seg i forhold til Norge er hvordan disse to landene hadde to vidt forskjellige syn på hvilken måte som var den beste å føre handelen på en nøytral måte. I Norge foretrakk man at bransjene selv ordnet opp avtaler med stormaktene slik at den norske stat sine hender ikke skulle bli skitnet til av eventuelle urettferdige handelsavtaler. Det store dreiepunktet i norsk politikk anses derfor å være i 1916 da den norske stat tok aktiv part i fordelingen av fisk til stormaktene. I Danmark foretrakk de avtaler der staten la premissene. Begrunnelsen for dette var at de mente at handelshusene var for svake til å kunne forhandle frem rettferdige bransjeavtaler på egenhånd. Derfor ble det regnet for et stort nederlag da den danske regjeringen måtte oppgi det å være den part som fremforhandlet avtalen i 1915.
Hvilke av disse to løsningene som er den mest korrekte er ikke lett å si, men den norske måten å ordne opp i dette bar preg av at de løp fra sitt ansvar for sine innbyggere, mens den danske på sin side bar preg av å ville ta ansvar.
1Roald Berg: Norge på egenhånd 1905-1920 (Universitetsforlaget 1995) s.134
2Bo Lidegaard: Overleveren (Gyldendal Leksikon København 2003) s. 52
3Ibid. s. 16
4Ibid. s. 23
5Ibid. s.17
6Ibid. s.20
7Hans Olav Lahlum i forelesning på HIL 16.04.2007
8http://da.wikipedia.org/wiki/Erik_Scavenius
9Bo Lidegaard: Overleveren (Gyldendal Leksikon København 2003) s. 27
10Hans Olav Lahlum i forelesning på HIL 16.04.2007
11Hans Olav Lahlum i forelesning på HIL 16.04.2007
12Bo Lidegaard: Overleveren (Gyldendal Leksikon København 2003) s. 29
13Hans Olav Lahlum i forelesning på HIL 16.04.2007
14Bo Lidegaard: Overleveren (Gyldendal Leksikon København 2003) s. 33
15Bo Lidegaard: Overleveren (Gyldendal Leksikon København 2003) s. 45
16Bo Lidegaard: Overleveren (Gyldendal Leksikon København 2003) s. 46
17Bo Lidegaard: Overleveren (Gyldendal Leksikon København 2003) s. 47
18Bo Lidegaard: Overleveren (Gyldendal Leksikon København 2003) s. 49
19Bo Lidegaard: Overleveren (Gyldendal Leksikon København 2003) s. 50
20Bo Lidegaard: Overleveren (Gyldendal Leksikon København 2003) s. 51
21Bo Lidegaard: Overleveren (Gyldendal Leksikon København 2003) s. 52
22Bo Lidegaard: Overleveren (Gyldendal Leksikon København 2003) s. 58
23Bo Lidegaard: Overleveren (Gyldendal Leksikon København 2003) s. 58
24Bo Lidegaard: Overleveren (Gyldendal Leksikon København 2003) s. 62
25Bo Lidegaard: Overleveren (Gyldendal Leksikon København 2003) s. 91
26Bo Lidegaard: Overleveren (Gyldendal Leksikon København 2003) s. 128-129